Det er jo noe man bare ikke kan leve uten. Ja, eller bare må ha for å leve det livet man synes selv er et godt liv, liksom. Og vi har jo alle våre kriterier. Eller ønsker og drømmer. Håp. Lengsler og sånn.
Og du verden, det mye man kan få oppleve. Av lykke og bobler og jordbærsmak og gleder. Og det er minst like mange skuffelser og tap og sorger. Det gode og vonde vandrer jo til hope som kjent fra salmen.
Og jeg tror egentlig at innerst inne handler det om at vi alle bare vil bli sett. At noen ser deg, så du føler at du betyr noe for noen. Verdsatt. Det å ha et usynlig bånd knytt mellom mennesker basert på tillit og fortrolighet, liksom.
Så enkelt. Og så vanskelig.
Vi er jo alle forskjellige folk med ulike tanker og følelser og ulike behov. Og alle er jo ikke like heldige. Mens andre er det. Eller vi tror jo ofte at alle andre er heldigere enn oss. For det bare ser sånn ut. På Instagram eller Facebook eller Snapchat, liksom. Og kunsten er å være takknemlige for det du har. Vi har jo verken mer eller mindre enn det. Da føler du deg heldig. Du skjønner, blablabla, ikke sant. Sånne floskler.
Og jeg er vel det. Heldig. Jeg har jo familie, slekt, venner, kolleger – mange fine folk rundt meg. Selv om jeg noen ganger må tenke meg om. For vi har jo alle uansett dager som er grå og svarte og som føles meningsløse og vonde. Og, joda. Det er dager jeg føler meg veldig aleine i verden. Og er litt redd, liksom. Kanskje du har kjent på følelsen?
For meg handler det jo om folk. Først og fremst familien min som jeg skriver om innimellom. Og så er det jo det å høre til som er viktig for meg. I en by, på ei øy, på ei sti, på ei strand, i en fjord, på ei brygge eller opp ei trapp og inn ei dør. Du vet der du bare kjenner at du hører til. Du bare vet det når du er der, baby.
Og jeg er heldig. Jeg er jo det. Jeg har familie. Jeg har liten familie. Jeg har stor familie. Jeg har flere familier. Og noen sa sviger og jeg skjønte liksom ikke helt. For familie er familie, liksom. Ungenes besteforeldre er jo det for hele livet. Svigersøster er jo søster som noen. Og ikke snakk til meg om filletante eller gammeltante. Tante er tante, ferdig snakka. For life, you know.
Og jeg har gode venner. Og gode venner er som gull. Som gjør at du føler deg rik. Som gjør at du skinner, liksom. Og jeg som trodde at verden var skummel og alt var farlig. Jeg fant jo så mange fine folk der ute når jeg først fikk kommet meg litt ut i verden og heim igjen.
Jeg kan ta en kaffe i Berlin når jeg vil sammen med ei jeg har bodd i lag med i Tyskland i forrige århundre. Jeg kan reise til Australia eller Amerika på besøk om jeg vil. Eller jeg kan gå på besøk til min nærmeste nabo. Og jeg har venner. Fra barndommen. Fra skoletiden. Studietiden. Småbarnstiden. Jobb. Klubb. Fra rundomkringfra.
Og jeg har noen veldig gode venner. Og det er vel det beste man kan ha i livet. Å ha minst en god venn. Jeg tror det er alt et menneske trenger. En god venn. Et godt menneske, liksom. En utenom familien. En god venn er som ser deg. For den du er, liksom.
Og jeg har flere gode venner. Jeg føler meg rik og heldig.
En god venn spør ikke om tiden. Det kan gå et år eller fem minutter mellom hver gang man sees. Over en kaffe går praten like raskt som før. En god venn smiler når de ser deg. De ser deg.
En god venn kjenner deg. Som kan kommentere rotet ditt på vaskerommet eller kanskje være enda frekkere og si jøss har du rydda. En god venn venter ikke på invitasjon, de bare spør om du er heime og så kommer de forbi. En god venn kan si at du trenger ikke bite opp kaffeposen når du er står der på kjøkkenet og er småstressa og ikke finner saks og skal skynde deg å sette på kaffen. For det finnes jo en åpning på siden, skjønner du, og ristsj så er posen åpnet, og en god venn sier ikke noe om hvordan i helvete det er mulig at du ikke har oppdaget at du kan åpne kaffeposen på en enkel måte i en alder av snart femti år.
En god venn kommer innom dagen etter en fest og smyger en sixpack eller to inn i kjøleskapet uten at du skulle merke det, men selvfølgelig ser du jo det og sier likevel ingenting. En god venn tar med den vinen eller blomsten eller sjokoladen du liker. En god venn hørte at du sa åååå wienerbrød og kommer på døra med ferske wienerbrød neste dag.
En god venn skriver til deg og forteller deg om sykdom, skilsmisse og død og sender deg et hjerte tilbake hvis det er du må skrive om sånne ting i livet som er vanskelig. Og en god venn er det tilstede for deg hvis du trenger en prat eller en SMS eller snap, liksom. En god venn sier ikke opptatt, opptatt, opptatt. For en god venn gjør ikke sånne ting for da blir du lei deg og tårene bare kommer. Og det finnes ikke noe verre enn å bli sviktet av noen du trodde var din venn i livet, liksom.
En god venn bare er der et sted og du kjenner det usynlige båndet. Du bare vet du kan ringe eller komme eller sende en melding.
En god venn ser deg. Og du ser vennen din.
Når øyeblikket er der og man sees planlagt eller plutselig.
Så enkelt og så vanskelig.
Margit Langseth
29.8.2020
