Jeg vet ikke helt hvorfor jeg samler på gamle religiøse bilder og fat, men jeg har gjort det noen år. Og da min bror sa han skulle selge vår farmor og farfars feriehusdrøm, så tenkte jeg bare. Jeg må dit. En siste gang.
Jeg fortalte min yngste sønn på 16 at jeg skulle bli med broren min dit. Vi skulle dra med båten hans langt inn i den fjorden der ferga en gang gikk. Til huset til min farmor. På min farfars fødested. – Hvor er det, svarte sønnen?
Og jeg tenkte jeg skulle fortelle ham om isfiske, skiturer og at det var så deilig og varmt å bade på Gammeljorda. Men jeg hadde ikke tid. Jeg fant redningsvesten og tok med termosen med kaffe i en plastpose, mens jeg tenkte: Herregud, hvor ble tiden av. Tiden henruller. Og det er ikke alltid slekt skal følge slekters gang – på den måten.
Men jeg dro sammen med min gode bror, og det var som å reise tilbake inn i barndommen igjen, samtidig som jeg så hele verden med nye øyne på denne ferden til et sted lagret i hjerterota. Det ble jo aldri tid i de senere årene til å reise dit. Det kom nye ting i livet, liksom. Og tiden henrullet visst bare. Livet er vel sånn. Også sånn.
Jeg svevde gjennom graset på stia opp mot farmors paradis, og det gikk et søkk gjennom kroppen da jeg så huset. Min bror låste opp døra og vindusruta i døra dirret akkurat som før da han vred om nøkkelen. Samme lyden. Samme lyden når man trør på det blå linoleumet. Samme lukten. Mitt barndoms eventyr. En liten jenteprinsesses slott.
Kan jeg ta med meg noe, du, det er et bilde, det bildet? Min bror nikket og så seg oppgitt rundt med rokokko-møbler og sjenker som vi begge vet er stappfulle av grønne glass og enorme mengder porselen.
Jeg gikk rett inn på farmors soverom. Over skuvsenga på enden av rommet var det et falmet merke etter et bilde som var borte. Jeg snudde. Gikk opp trappa til loftet. Og der stod det. Med ødelagt oppheng og løsnet glass. ‘Herre, hjælp mig.’ Der var det. Bildet som skremte meg, trøstet meg og som bar meg gjennom tider som føltes tunge. Og jeg skjønte jo. Jeg skjønte jo. At det er akkurat det bildet jeg så på om kvelden i skuvsenga hadde fulgt meg gjennom livet. En tro om at ting ordner seg. Det kan gå bra, liksom. Hjelp meg. Og det var alltid noen der for meg.
Jeg fikk med meg bildet og takket min bror for det. Jeg bar det høytidelig opp på loftet i mitt eget hus da jeg kom heim, og banket inn en spiker over senga mi på den nye grønneblomstrete tapeten. Baksiden tapet jeg med gaffatape. Opphenget ble forsterket med hyssing. Og selvfølgelig ramlet hele bildet plutselig en dag ned…
Bildet stod lenge på gulvet, stablet opp mot en vegg på soverommet. Men så, akkurat i dag. En dag rett før jul, så tenkte jeg at NÅ. Nuh, Margit. Nå må du få det fikset, og jeg tenkte stikke innom rammebutikken etter lunsj når jeg likevel skulle hente noe der for jobben, liksom.
Det skjedde noe i dag. Den mørkeste av årets dager. Den korteste dagen. Når sola snur. Det hendte noe som berørte meg – langt inn i mitt bankende hjerte.
I lunsjen på jobb denne dagen var det god stemning. Som alltid. Noen delte tips om hvordan man kan få dusjen rein og rense ovnen og baking og gudvethva. Jeg lyttet med et halvt øre, for jeg vil helst ikke føle julestress og julepress. Det er jo nok av skulle, burde, må, ikke sant.
Plutselig åpnet automatdørene seg. Og inn kom en ung gutt. Ja, har du en avtale. Kan vi hjelpe deg?
Gutten snakket ikke norsk og kunne veldig lite engelsk. Og han så ganske sliten og forvirret ut. Flere rundt lunsjbordet prøvde å finne ut hvem han skulle snakke med. ‘Kommunen. Kommunen’, sa han. Ja, da må du gå den veien. En kilometer. Eller mer. Kanskje 1, 5 kilometer. Og gutten så nesten ut som om han skulle kollapse.
Etter litt frem og tilbake så fant vi ut at han sikkert skulle snakke med flyktningetjenesten, eller kanskje NAV. Ja, da må du gå andre veien, sa vi og pekte. Andre veien. Gutten falt liksom sammen i et søkk. Og jeg skal ikke fortelle dere mer enn det om situasjonen. Men det var en ung flyktning i et fremmed land.
Så tenkte jeg på at jeg skal samme veien. Og kunne følge ham. Han smilte da han greide å skjønne de engelske glosene. I will help you. Men de åpner ikke før klokka 12. Sett deg ned, sa jeg. Han fikk kaffe, et eple og en banan fra fruktkurven. Gull, røkelse og myrra. Enten er han sulten ellers så har han blodsukkerfall, slik jeg pleier få av og til. Han roet seg.
Da vi skulle gå, klokka var nesten 12, strakk jeg frem handa. Jeg sa navnet mitt. Han sa sitt. Og fulgte etter meg.
Og der gikk vi. Gjennom den snødekte gågata i Sandnessjøen. Med en lysende elg. Julegata. Falalalala. A season to be jolly. Og jeg gremtes over å ha klaget over at kjøttdeigen er blitt så dyr. Jeg gremtes over at selv om jeg prøver å lugne ned julestress og julepress, så har jeg styrt masse med julegaver og handlet ganske mye. Jeg kunne ikke en gang føle takknemlighet. Ikke glede. For. Jeg var sint. Sint. Jeg er forbanna fordi gale statsledere ødelegger livet til ungdommer som er like gamle som mine egne sønner. Og jeg var sint fordi en ung mann må gå gatelangs i byen vår uten å finne fram og uten å få hjelp.
Men jada. Vi kom frem til NAV, og de som vil kan jo sette seg der i venterommet og tenke seg litt om. Kanskje vi slutter å klage, da? Vi ble tatt veldig godt i mot. Jeg så at hyggelige og hjelpsomme ansatte delte ut julehjelp til jul. Pakker til et barn 3 år og et barn litt større. Det var kø der. Det kom flere flyktninger. Damer på min alder, liksom. Og jeg følte at jeg tilfeldigvis hadde fått tatt del i en verden så nært meg som jeg ikke har peiling på. Jeg strakk ut hånda og klappet gutten på skuldra. Jeg skal sitte her til du får hjelp. Han smilte til meg og sa ingenting. Og jeg fulgte ham inn på et kontor sammen med en NAV-ansatt. Jeg forklarte en litt rar historie. Min historie med en ukjent gutt, en flyktning, som tilfeldigvis kom inn døra i lunsjen. Så gikk jeg. Jeg gikk ut i vinterdagen. I byen fartet juletravle mennesker hit og dit. Jeg gikk mot rammebutikken med et bilde under armen med Jesus på.
Og jeg tenkte. Jeg tenkte. Ja, jeg tenkte mye og det var rart inni meg. Jeg tenkte. Nå må kommunen få et åpent hus der alle kan komme når de trenger hjelp. Et varmt og inkluderende rådhus MIDT i byen, der alle kan komme uansett. Kommune, kommune. Ja, samle NAV med sosialkontor og flyktningekontor og flere tjenester med god informasjon på flere av verdens språk. Jeg vet ikke. Men vi trenger et bygg med automatdører som åpner seg for alle, og det sitter noen der og sier hei, hva kan jeg hjelpe deg med? For du vet, vi som jobber på FLUSThuset har jo ikke lunsj innenfor inngangsdøra mer enn en halv time om dagen, ikke sant.
Jeg vil faktisk ikke at noen i byen vår skal måtte gå fra dør til dør, ikke finne fram – og ikke få komme inn og ikke få hjelp når de trenger det. Skjønner dere hva jeg mener?
Selv om vi og alle dere ikke er kristne, så burde vi ha lært såpass av juleevangeliet, at vi skal ha en åpen dør og hjelpe andre som trenger det, på et anstendig vis! For tenk. Tenk om det var du som gikk gatelangs fordi du måtte flykte til et fremmed land med et uvant klima og et språk du ikke forstår.
Nå er det tiden. Det er tiden. For at vi skjerper oss alle sammen!
Vi må åpne kommunehuset. Vi må åpne hjertedøra. Vi må bare. Neste gang kan det være du som trenger hjelp.
Så god jul, – kanskje!
Margit Langseth
Sandnessjøen 21.12.2023