Jeg har forelsket meg, sa jeg da jeg kom inn døra heime og rett inn på kjøkkenet med skoene på. Han så på meg med et overrasket blikk. Han senket sakte hånda med den inngrodde smarttelefonen og sa ingenting.
Og det var sånn den føltes. Som en brusende og boblende forelskelse når man tenker at du må bare bli med meg hjem. Det er jo ofte bare den ene sjansen, og jeg fulgte magefølelsen og lyttet til hjertet. For fornuften er jo alltid akkurat det den er. Så forutsigbar og så forbanna fornuftig, ikke sant.
Jeg satte fra meg handleposen fra Bunnpris og en papirpose fra Cubus og strakk frem den andre armen. Den magiske pakken i gråpapir med hyssing rundt. Det var laget et håndtak i dobbelt hyssing så jeg skulle få den med meg trygt hjem. Ja, maleriet altså. Som jeg forelsket meg i. Bare sånn plutselig og ut fra det blå, liksom. Ja, jeg har forelsket meg i et maleri, sa jeg. Som om han bare skulle skjønne hele historien. Og han sa bare. Ja, så bra. Og så litt lettet ut, liksom.
Han spurte ikke en gang om å få se bildet. Han bare smilte og tenkte vel sitt. Dette hadde skjedd før. At jeg forelsket meg i ting. Sånt bare skjer. Og oftest skjer det heldigvis når feriepengene kommer eller i desember når det er halv skatt. Eller kanskje er det fordi jeg akkurat da er mottakelig for andre. Ting, liksom.
Jeg har noen malerier og bilder. Noen står også bak et skap eller mellom to møbler. Og av og til lurer jeg på hva det var jeg falt for med akkurat det bildet. Men jeg husker. Jeg husker, bare jeg får tenkt meg om. Det er sjeldent jeg angrer. Livet mitt er bare mange ulike faser og stilarter, liksom.
Og du kan ikke glemme en forelskelse, ikke sant. For da har du ikke vært skikkelig forelsket. Hvis du tenker at du tror du har vært forelsket, så har du ikke vært det sånn skikkelig. Sånn ‘bang’, du vet hvis du vet. Og jeg tror ikke alle er så heldige å oppleve det i livet. Kanskje det ikke skjer eller man ikke tør eller det ikke passer eller man er bare ikke sånn skrudd i hop.
Jeg er jo sånn skrudd i hop at jeg har hele følelsesspekteret intakt. Og jeg har opplevd ekte forelskelse. Ja, sånn virkelig og på ekte. Sånn love, you know. Wow, liksom. Heldige meg. Men nok om det. Det jeg snakker om her er mer sånn slags følelse av forelskelse. Det kan jo hende du også er sånn, at du hører en symfoni inni deg hvis du opplever noe sterkt og fint – selv om du er helt alene. Som når du opplever kunst eller natur eller stemninger eller ser en vakker gjenstand. Ja, jeg er ikke materialistisk, men jeg elsker ting som har sjel og som snakker til meg. Som et maleri. Eller en sprukken gammel vakker vase. En sinkbalje med knekte håndtak. Vet du hva jeg snakker om?
Og jeg vet jeg er særlig svak for billedkunst. Så derfor unngår jeg å gå på kunstutstilling. For jeg kjenner meg selv såpass godt etterhvert. Og veggene hjemme og på hytta og alle bildene og ting som ikke er hengt opp er et tegn på det. Jeg har fått fraktet et gudebilde i fra Bodø. Et maleri jeg ikke klarte å glemme måtte pappa hente på hurtigbåten fra Træna. Farmors gipsfigur av jomfru Maria er min kjæreste skatt. Jeg digger min masseproduserte plakat fra Island. Jeg elsker bestemors broderte åkle. Jeg drasset med meg et innrammet fotografi fra Australia av en up and coming fotograf som hadde galleri langt inne i bushen. Mammas første akvarell av Syv Søstre har hedersplassen fortsatt. Min brors akrylbilde av brøytestikker i Brauten. Jeg kan nesten ikke leve uten reproduksjonen av Jordbærpiken som jeg vokste opp med. Og den lokale kunstnerens uerbilder. Jeg måtte kjøpe to, for jeg savnet det sånn da jeg var på hytta. Og det er veldig mye rart jeg henger på veggen. Som en tom bilderamme på en vegg med gammel tapet. Et speil du ikke kan se deg i. En gammel vindusramme fra min farfars gamle hus. Farmors krydderhylle. Sånne ting. Jeg liker ting med sjel. Som gyngehesten fra barndommen og kaffeboksen med solsikker fra Tübingen, 1993. Gjenstander jeg blir glad i, ikke sant. Som betyr noe for meg og livet mitt. Sånn er jeg.
Så dere skjønner sikkert at jeg unngår situasjoner. Som kunstutstillinger. Som loppemarkeder. Garasjesalg og bruktbutikker. Situasjoner som kan medføre at jeg kommer hjem med flere maleri eller flere gamle ting. For det begynner å bli fullt i både hus og hytte.
Men så. Men så bare skjer det. Og det skjedde. At jeg ble forelsket. I et bilde. Og jeg som ikke en gang liker blått eller rosa. Men det var motivet og alle fargene. Dama og bordet og koppen, liksom. Den tomme stolen. Jeg tenkte på min farmor som var så fargerik og ofte gikk med hatt og hansker. Hun hadde sidkjoler med store blomster på syttitallet. Gyldent hår farget med te. Og hun satt der i det nydelige huset sitt som luktet kamfer og drakk kaffe fra pene kopper. Aleine. Hun var enke. På livstid, liksom. Og så ser jeg meg selv slik jeg sitter ved bordet og drikker en kopp te hver morgen med tomme stoler rundt det store kjøkkenbordet før alle andre har stått opp. Den blå døra med alle muligheter jeg har i livet. Det der runde, deilig bordet på bildet! Akkurat som jeg ønsker meg, men kanskje aldri får. For da må andre møbler ut først.
Ja. Maleriet snakket til meg. Det bare sa til meg, -hei, her er jeg. Og jeg, jeg bare tenkte at du, du må bare bli med. Hjem til meg. Og jeg lover at jeg skal ta vare på deg!
Margit Langseth
20.12.2020
Foto (c) Margit Langseth
Maleri av Marianne Lillegaard
Men da må du ikke sette det bak et skap 😁Veldig fint bilde 😊
Fantastisk samling av ord !