Jeg var en mester i multitasking. Jeg elsket å jobbe masse, holde på med prosjekter, og så klemte jeg på med ekstra studiepoeng og engasjerte meg i politikken. I tillegg var jeg småbarnsmor. Pluss andre ting i livet, ikke sant. Jeg kunne snakke i telefonen, skrive mail og lese en artikkel, mens jeg samtidig planla å invitere venner til en fest. Og livet var faktisk en fest der alle timene i døgnet skulle utnyttes. Hørtes det ikke innmari slitsomt ut? Joda, det var vel egentlig ikke særlig festlig for noen i lengden.
Når jeg tenker tilbake, så husker jeg ikke helt hvordan det egentlig var å ha så mye energi. Kanskje er det sånn det kan være når man er yngre? Jeg husker at da ungene ble født, så fikk jeg superkrefter. Kjærlighet gir meg kraft og styrke, ikke sant. Eller kanskje har jeg et snev av hyperaktivitet eller en frykt for å gå glipp av noe. FOMO, sa min eldste niese. I dag har jo alt fått navn og forkortelser, mens vi før enten var A4 eller ikke, liksom. Fear of missing out, sa hun. Ja, kanskje det, sa jeg.
Og jeg lurer fortsatt på hvordan jeg kunne holde på med så mye på en gang. Men det gikk bra. Eller sånn passe bra. For jeg hadde svarte dager og var sliten. Jeg var heller ikke så god på å være tilstede der og da, i øyeblikket. Alltid på farten til neste steg. Litt Tårnfrid. Det er et lite under at jeg ikke møtte en vegg et sted underveis. Og jeg vil ikke anbefale noen andre å holde på med alt mulig – samtidig.
Men man lærer jo – og blir litt mer voksen og litt klokere, kanskje. Jeg liker fortsatt å jobbe mye og å være med på ting. Men jeg multitasker ikke så mye som før. Heldigvis. Jeg tar en ting i gangen og har funnet mine deilige frirom i livet. Så nå sier jeg av og til faktisk nei, vent litt, to sekunder og av og til ‘beklager, det går dessverre ikke.’
I dag har en ny tidstyv invadert oss. På jobb, i heimen, ja, som til og med tar plass i senga. Smarttelefonen. Du får mailer, nyheter, snapper og varsler i enigen. Det dirrer i smartklokka så du ikke skal gå glipp av noe. Det er blitt helt crazy, spør du meg. Og av og til lengter jeg tilbake til gamle dager da vi ringte med fasttelefon og sendte papirpost.
Nå skal ikke jeg være mer gretten og gammel enn nødvendig, men jeg liker det nye ordet, JOMO. Det er visstnok en trend hos unge. Joy of missing out. Mobilfri. Mobilpause. Digital stopp. Digital detox. Logg av, legg vekk og vær tilstede. Sannelig jeg sier dere, det finnes jo en sanntid her og nå med folk tilstede. Hva kan vel være viktigere enn å være akkurat der du er i øyeblikket?
Og jeg tror vi alle trenger en pause. Fra en oppkonstruert virkelighet i cyberspace der Facebook, Tik Tok, Instagram, Snapchat og Outlook-helvetet pusher på. De pusher tida di. Pusher deg. Så nå håper jeg virkelig at JOMO sprer seg godt inn i de tusen arbeidsplasser og hjem. Tenk om vi kunne klare å legge bort mobilen helt bort i møter, i lunsjen, på kafeen, ved frokostbordet eller når vi ser film om kvelden. En god start på ei ny tid som er di. Kvalitetstid, – var det ikke det vi kalte det?
Trykt i Helgestemmen i Helgelands Blad november 2021.
Margit Langseth
