Bebyggelsen i Nord-Norge er ikke akkurat kjent for sin sjarme. Vi tenker kanskje mer praktisk enn estetisk. Vår kulturhistorie lider under holdningen ‘Hiv mannskjiten’.
Jeg vil si noe om identitet, tilhørighet og hus. Selv om andre ting bekymrer en lokalpatriot på Helgeland for tiden. Og nettopp derfor skjønte jeg jo. Våre hus, bomiljø og omgivelser er ekstra viktige. For vi trenger stabilitet, trygghet og rammer.
Vi har overlevd i huler også, men er ikke blitt like siviliserte på alle områder. Ble vi for opptatt av å realisere oss selv? Vi ser jo hvordan det gikk. Naturen forbrukes og forurenses mer enn noensinne. Alle varsellamper lyser rødt, snart finnes ingenting.
Og jeg er opptatt av hus. Jeg pleier å drømme om hus. Farmors hus. Vår første bolig, et nydelig gammelt nordlandshus. Mine oldeforeldres hus i Bergen. Mitt barndomshjem. Kanskje er det tryggheten fire vegger og et tak ga meg.
Jeg drømmer om mitt barndoms Sandnessjøen. Lukta fra Stemlands dampbakeri. Rødkakene hos Pedersens. Kioskene som solgte bruspulver. Grand Hotell med hvitt stakittgjerdet. Kafé Nord. Avisbua. Brusfabrikken. Glassmagasinet i Håreksgate. Apotekergården. Ungdomshuset. Rødstua. Min farmors blomsterbutikk i Scandinavie.
Luktene er borte. Butikkene. De gamle byggene ble revet. Bare noen ytterst få lever videre med nytt innhold, nytt liv og ny verdi.
Jeg ble kjempeglad da Dagens Næringslivs helgemagasin D2 sinframside viste et forfalt hus og to unge entusiastiske eiere. Er det håp? Bærekraftig utvikling, stod det. Eller eller eller, kanskje er det slett ikke noe nytt å ta vare på gamle hus og ting. Vi bare glemte det mens vi ble så rike på olje og laks, liksom. Kapitalkrafta som definisjonsmakt forteller oss visst hva vi trenger.
I Alstahaug heiv vi mannskjiten når malinga flasset og vinduene sprakk. Min barndoms by ble revet. Det har jeg aldri kommet helt over. Min trygghet fikk setningsskader. Min identitet kom i krise. Med mine tilknytningsforstyrrelser sliter jeg fortsatt med å flytte fra et hus og ta tankene mine med. Er det rart jeg samler på gamle ting, så huset mitt ser ut som et loppemarked?
Har du vandret gatelangs i smugene og besøkt de flere hundre år gamle bryggene i Bergen? Har du drukket kaffe på Bakklandet i Trondheim eller sett småhusene i gamle Stavanger? Hva ville Tromsø vært uten den sagnomsuste kiosken Raketten? Hva ville Mosjøen vært uten Sjøgato og Mo uten Moholmen? Og hvordan vil du at Sandnessjøen skal være i framtiden?
Sannelig så vil jeg spørre dere. Hvilke hus, bygg og bomiljø har verdi for deg?
Jeg prøver å si at vi må ta vare på gamle hus og utvikle vårebomiljø på våre steder. For det bygger identitet, stolthet, glede og kulturell bevissthet. Vi trenger våre hus og bymiljø som fundament, særlig når andre ting gjør oss utrygge og skaper en følelse av kaos. Som konkurser, store endringer, truende verdenssikkerhet og klimakrise.
I Sandnessjøen er noen gamle hus og gårder fortsatt å se. Håreksgate pusses opp gledelig. Og klart, klart det koster penger å ta vare på gamle hus. Det vet jeg faktisk ganske mye om. Men jeg synes det er veldig rart at det er ofte de med mest kapital som sier at det blir for dyrt og har de beste argumentene for fjerning i stedet for bevaring og verning av gamle hus og bygninger. Jeg vil bare nok en gang stille et spørsmål til oss alle. Har vi egentlig råd til å la være å ta vare på våre gamle hus?
Margit Langseth
Først publisert i ‘Helgestemmen’ i Helgelands Blad, torsdag 5. februar 2025.
Du Margit, du Margit! Denne likte jeg!