Noe glemmer man aldri. Aldri. Jeg hadde akkurat fått et brev i posten der mine diagnoser var listet opp som 1, 2 og 3. Og jeg tenkte at herregud, dette går aldri bra. Aldri.
Da jeg kom til legen, en veldig klok lege, så oppmuntret hun meg og sa: Du må huske på at en diagnose er bare en variant av normalen. Normalen! Jeg var normal! Hurra! Det er denne setningen jeg aldri kommer til å glemme. En variant av normalen.
Dette var for mange, mange år siden. Jeg har lært mye om livet i denne setningen. Og jeg tenker ofte på den. For vi er jo alle varianter av mennesker. Og vi har alle en egenverdi akkurat som vi er. Derfor må vi lære å aldri putte noen i en bås. Du vet. For en som ikke kan snakke like godt som alle andre har jo perfekte setninger inni seg. En som ikke kan bevege kroppen som alle andre føler akkurat det samme som deg. En med adhd hater også at raseriutbruddet ikke kan kontrolleres. En med Asberger er like smart som deg, ja, kanskje mye smartere! Skjønner du hva jeg mener?
Som liten, voksen og gammel er du også bare en variant av deg selv. Fra baby med skrukk og uten til ord til ferskenhud, kviser og rynker til du igjen blir et skrukk uten ord i ei sykehjemseng. Da gjenstår bare den aller, aller siste versjonen av deg. Støv eller mold. Det er i det minste likt for alle.
Nå var jo ikke jeg syk, selv om jeg har mine diagnoser som jeg forøvrig lever godt nok og rimelig bra med. Jeg er heldig! Svinheldig! Jeg vinner i Lotto hver dag fordi jeg våkner og er frisk!
Men vi bør huske at det er ikke alt vi vet om andre, og det er ikke alt du skal vite heller. De fleste har vel sitt, og det trenger du ikke bry deg med hvis de ikke vil fortelle det eller snakke om det. Vi har alle vårt.
Poenget mitt er at vi må huske at vi alle er varianter av menneskeheten, og det skal være plass til alle på jorda uavhengig av diagnoser, sykdommer, farge, fasong og interesser. Om du er jente eller gutt eller litt av begge deler, ja, det burde ikke spille noen rolle. Du er jo deg akkurat som du er!
Så er det jo den der klisjeen om å være den beste versjonen av seg selv. Men altså, av og til vil jeg bare være sint og forbanna og rase litt. Det er også helt normalt, ikke sant. Jeg vil faktisk være alle variantene av meg selv! Men klart, jeg skal prøve å gjøre det beste for de fleste mest mulig, også for meg sjøl. Men gi meg rom til være meg akkurat som jeg er!
Jeg tror en av samfunnets store utfordringer med psykisk uhelse bunner i alt jaget etter å være som alle andre og hige etter å bli noe ‘bedre’ heile tida. Vi tror de andre liker oss bedre om vi er penere, snillere, smartere og tynnere. Mer perfekt, liksom. Vi bruker så masse energi på å skjule og glatte over særegenheter og sykdommer og svakheter og diagnoser. Men det er jo også en del av deg!
Jeg er ikke akkurat veldig glad i valkene, arrene, skrukkene og de negleløse tærne mine, men du kan godt få se dem hvis du vil.
Så du. Du, kan vi ikke alle sammen bare gi faen i alt det der, og være rausere med oss sjøl og alle andre?
Godt nok og god nok er jo absolutt helt nok. Jeg tror du må tro på det sjøl for å greie å se det i andre.
Husk at du er god nok!
Og tenk nå bare hvor forferdelig kjedelig verden hadde vært om vi alle var kliss like…
Huff!
Jeg vil heller være en fargerik og uperfekt variant av normalen!
Enn du?
Margit Langseth
- februar 2024
