Min bestefar hadde mange barnebarn, men for meg var han bare min. Jeg ønsket meg mest av alt i verden lysebrune skinnsandaler. For det hadde bestefar. Og jeg elsket barbermaskinen hans fordi den luktet så godt, og jeg fikk en varm følelse inni meg når jeg fikk lov å barbere de myke kinnene hans. Han var alltid glattbarbert. Min bestefar.
Han snakket ikke så mye. Han gjorde ikke noe vesen av seg. Han bare var der. Av og til gikk vi på Vivo for å kjøpe Donald Duck hvis det hadde vært bladtirsdag og været var fint og dagen var lang. Når han passet meg, satt vi ofte ute og flyttet kjøkkenstolene etter solstrålene. Vi spikket sigarer av bjørkekvister, og så tok vi oss en velfortjent røyk i lag, på liksom. Jeg synes bestefar var så tøff. Med stripete vest og solhatt og sandaler og belte på buksa si. Og det var alltid sommer med bestefar.
Når jeg ser på gamle fotografier av bestefar og meg, så er vi alltid tett sammen. Det var sånn det var med oss to. Jeg tror det sånn var med alle barnebarna. Ja, kanskje alle unger, for det jeg vet. For han elsket oss unger. Og vi elsket ham tilbake.
Det er blitt meg fortalt at ei hvit skjorte ble heist i flaggstanga i Prestøygården som signal til husmennene om at de måtte komme på pliktarbeid, og da jublet ungene i nærheten. For det betød at min bestefar måtte ro over sundet fra Steinsholmen, og at han kom ’på lainnje’ på hovedøya. Ungene visste at da kom hainj Krestian-Mainj, hurra!
Odd Nordstoga synger om min bestefar. En farfar som alle trenger i livet sitt. En som har tid. Som ikke haster avgårde til et eller annet. For det å være et privilegert barnebarn handler om å ha en farfar som er tilstede. Tenk på hvor enkelt det er å bli verdens beste bestefar. Du trenger bare være der,- litt nær. Og har du ikke egne barnebarn, så kan du jo gi av din tid til noen andre som trenger en farfar i livet sitt, ikke sant?
De fleste mennesker er helt ordinære mennesker, mens andre er mer opptatte av prestasjoner og prestisje og ønsker seg i avisen eller i glass og ramme på et offentlig sted. Så finnes det noen sjeldne mennesker man bare må elske fra første stund. De er sånne glitrende diamanter som sender ut lysstråler som treffer deg og gjør deg varm og glad. Du vet, kanskje? Sånn var bestefar. Min aller beste bestefar.
Min bestefar vokste opp i fosterheim. Faren døde og moren måtte da sette bort alle sine syv barn. Min bestefar var syv år, og ungene ble spredt. Bestefar flyttet fra Skogsholmen til en fosterfamilie på bittelille Lille Emorsøy i havgapet. Uten sin mor. Uten sin far. Uten sine søsken. Uten besteforeldre. Jeg skulle så gjerne spurt min bestefar hvordan han lærte om betingelsesløs kjærlighet.
Og jeg skulle gjerne takket min bestefar for at han lærte meg viktige ting i livet – som å flytte stolen under husveggen etter sola og spikke sigarer. Og hvis jeg fikk sjansen så ville jeg si til min ham: du er min helt, mitt forbilde og min aller beste venn. Kjære bestefar, du vil for alltid sitte og gynge på den knirkete gamle gyngestolen som for står plassert midt i hjertet mitt.
Margit Langseth
‘Helgestemmen’, publisert i Helgelands Blad 2. februar 2022.