Det falt en vakker blomst til jorden hos oss, sa min pappa. Det må ha skjedd akkurat da han døde. Og jeg tente et lys akkurat da beskjeden kom. Det er mer mellom himmel og jord enn vi kan ane. Og mellom der finnes jo kjærleiken!
Javisst er det vondt når knopper brister. Men akk så trist så trist det er når blomster visner. For bare tenk på hvor glad vi blir når vekster står i full flor!
Jeg er heldig. Jeg vant jackpot og får bonus nesten hver dag. Jeg har jo folk.
Og jeg er et flokkmenneske. Jeg trives best med mange folk, samtidig som jeg elsker å være for meg selv. Kanskje derfor, ikke sant.
Jeg får aldri nok oppreide senger, jeg får aldri stort nok spisebord. Jeg får aldri nok sitteplasser på kaien. Jeg har av og til tenkt på at kanskje jeg er gal. For det kommer jo ikke så mange folk heller. Kan man bli stormannsgal på folk, liksom?
Og jeg har lurt mange ganger på om jeg er et urmenneske som burde bodd i en hule med en stamme, eller kanskje er forklaringen en ensomhetsfølelse fra barndommen. Jeg vet ikke, jeg. Kanskje begge deler eller litt av alt, ikke sant. Det er ikke alt man skal grave i og spekulere på, tenker jeg. Jeg er bare sånn. Og jeg er gammel nok til å gjøre som jeg vil. Og sånn er det.
Så, jeg har bonus i øst og vest. Nord og mest i sør. Opp og ned og i mente. Det bare ble sånn med meg. Sosialt udyr, sier noen. Ho e ikkje heilt rætt koblæ. Ikkje rekti rætt, snart går ho vel på ein smeillj. Men jeg er sånn. Jeg er rik og heldig, synes jeg. På folk. Og jeg lader på folk. Og bonusen kommer kanskje fordi jeg jada investerer i folk. Jeg prøver. Jeg prøver. Klart. Noen ganger går det jo til helvete, for det bare ikke funker. Jeg rekker heller ikke over alt jeg egentlig vil få til. Men også sånn er livet med Larkins, ikke sant.
Jeg har en bonus-far i Tyskland. En familievenn bare ble min tyske far, liksom. Når jeg var litt nedenfor i tyveårene, så reiste jeg dit. Det gjorde godt. For vi møttes godt når det passet. Vi var i slekt hjerte til hjerte, rett og slett. Det var han som døde da en hibiskusrose falt på på kjøkkenflisene heime hos mine foreldre. Det er vel derfor jeg skriver nå.
Jeg er også adoptert. Brasøy Boks mor og far tok meg med i komiteen, så ja, de måtte bare adoptere meg, sa jeg. Brasøy Boks datter er nemlig meg. Og jeg har hatt flere unger enn mine egne som får skiver med leverpostei av meg i sommerferien. Jeg har tre helt ekte brødre og det er nok for meg. Men jeg har flere bonus-søstre, mer enn tre, tror jeg. Ei søster bor i Australia. Og jeg kom på at jeg har en ekstra svigerbror i San Fransisco.
Jeg har flotte kolleger fra flere jobber og gode venner. Og og og jeg har noen ytterst få og sjeldne tvillingsjeler og edelstener med gulldryss som er mine aller aller nærmeste hjertevenner.
Jeg kjenner også noen svært sjeldne englemennesker og menneskeengler. Og min engel blant oss har jeg skrevet om før. For det er bare en ekte engel for meg. Hun var verdens beste menneske for meg.
Noen folk følger deg jo heile livet uansett, liksom. Har du sånne folk som du møter etter flere år og så er alt som om det var i går? Gamle venner fra barndommen, eller studietiden, en fra kollektivet eller en utvekslingsstudent? Verdens beste nabo. Jeg har det. Heldig. Jepp.
Jeg har nieser og nevøer som har gitt meg svigernevøer og svigernieser og en ekte bonusniese har jeg jo faktisk fått. Jeg elsker å være tante! Og det beste med å være tante er når ungene blir store nok til at vi kan drikke øl i lag. Det kan jeg jo si nå når de er blitt voksne alle sammen. Jeg er tante, svigertante, bonustante og lille Pernille er jeg vel egentlig litttantebestemor til? (For jeg liker ikke tittelen gammeltante eller filletante.)
Sist, men ikke minst så har jeg min egen lille familie. To supersønner som er født av meg. Og jeg skriver ikke så mye om dem, for jeg prøver være tilstede og snakke rett til dem for å si at jeg elsker dem.
Det er jo alle andre, liksom. Det finnes jo så mange andre der ute. Denne kloden er forunderlig og der ute finnes jo helt sikkert en ukjent venn.
En kollega kalte meg for søstera til Petter Dass, for jeg følte jo at jeg kjente ham gjennom tekstene han skreiv. I litteraturen finnes det jo mange ukjente venner! Og bøker er for alle.
Og det er klart.
Om noen blir lei seg, irritert eller sur av det jeg skriver, så kan jeg skjønne det. Det er jo litt kleint å skrive om fine ting for meg, liksom. For det finnes ensomhet, utenforskap og mye annen faenskap. Knuste hjerter, brustne håp og fortvilelse og angst og savn.
Og jeg har også kjent på vonde følelser. Ja, takk skal du faen meg ha. Jeg har også blitt forlatt. Jeg har også blitt såret, skuffet, lei meg. Hjertet har blitt knust og lappet sammen igjen. Og jeg er blitt ghostet, men det visste jeg ikke da. Men veldig bra det ble funnet opp et ord for sånt for det føles forjævlig å bli dumpet i fullstendig stillhet og aldri få vite hva det egentlig var som skjedde. Ingenting er verre enn det. Faktisk.
Men hvis du har lest så langt, så jeg vil jo nettopp bare bare det. At alle skal ha det bra! For tenk. Tenk deg om. Tenk deg godt om. Kanskje kan du være en venn for noen. Ei ekstra bestemor. Tante. En supergod nabo. Kanskje ta opp noen gamle vennskap. Besøk noen som du ikke har sett på lenge. Kanskje kan du være det viktigste mennesket, den eneste vennen for noen som trenger det. Kanskje du kan få næring tilbake, så du blir en vakker blomst som vokser helt opp i himmelen. Og tenk. Tenk hvor rik du blir da! Tenk å ha det hyggelig så både du og den blir glad. Er det ikke kjærleik, så veit ikke jeg.
Og så vil jeg si. Hvis du tenker på noe. At du vil si noe hyggelig. At du er glad i noen. Setter pris på noen. At du tenker på å besøke noen. Så si det. Gjør det. Ikke vent. Just. Do it. For du veit jo. Livet er ikke evig. Plutselig er det over.
Så så så når det en gang faller en blomst til jorden, og den blomsten denne gangen er deg, så gråter et menneske på kloden i kjærlig takknemlighet for deg.
Margit Langseth
21. september 2024
Briedel, april 2024
Til minne om Heinz W. (1935-2024). ♥️
Foto(c)margitlangseth