Jeg skulle på ei lang vandring med ei venninne fra andre siden av kloden, og det var greit med noen avklaringer. Vi lagde regler for turen, må vite. En regel var at vi ikke skulle involvere oss for mye i andre folk underveis, i tilfelle vi ble ‘stuck’ med dem, liksom. For vi to skulle tross alt på en aktiv gåtur – sammen! Men, du vet, etter kun få kilometer ble en flau regel raskt endret til at vi skulle være hyggelig og åpne med folk vi traff. Et ordtak sier jo at en fremmed er en venn du ikke kjenner.
På denne pilegrimsvandringen var katedralen i Santiago de Compostela målet. Moderne pilegrimer ser ganske like ut. Gåsko, ryggsekk og turtøy med svettemerker. Alle følger de gule pilene og går i flokk. Ja, man er i samme båt med gnagsår og heile pakka, liksom. Opplevelsen av dette helt spesielle felleskapet som jeg ble en del av er vanskelig å beskrive med ord. Ja, nesten umulig.
En dag så vi et par fylle sine vannflasker ved en vannpost. Vi kom i snakk, gikk videre sammen og alle fire svingte resolutt av fra gangveien og rett til høyre og inn døra da en kafé plutselig og endelig åpenbarte seg. Vi var slitne, sultne og svette. Sånn må det føles å få slippe inn i perleporten i himmelriket, tenkte jeg.
Ajajaj.
Jeg husker ikke om det var andre ledige bord, men vi satte oss sammen med ekteparet fra Seattle. Skravla gikk, latteren satt løst og kaffen smakte himmelsk. Paret reiste seg først, sa «Buen Camino» og ble borte i mylderet av folk med ryggsekk og caps.
I neste landsby spurte ei dame oss om vi ville være med på å spleise på en taxi. Hun var skikkelig sliten. Vi hadde gått 25 kilometer i solsteika og akkurat kommet ned fra en bratt ås. Foran oss lå det nok ei kneik med en god del høydemeter og enda flere kilometer. Så jada, det knirket litt i knær og tær. Men vi takket høflig nei.
Seint på ettermiddagen kom vi frem til dagens hotell og der så vi en kjent solhatt. Og der stod de. Ekteparet fra Seattle. Pizza, sa de. Ja, svarte vi. Perfekt! Kvelden ble veldig trivelig. Ektemannen fra Seattle insisterte på å ta regninga og sa ‘Buen Camino’. Og de gikk.
Igjen.
Vi traff dem igjen senere, og jeg fikk heldigvis gjengjelde middagen. Vi ble godt kjent med ekteparet fra Seattle. De delte raust fra sine livserfaringer, fra sitt arbeidsliv, familieliv og fra sine vandringer på humpete stier både på tur og gjennom livet.
På en slik vandring treffer du utrolig mange folk. Jeg kunne sikkert skrevet en hel bok om menneskemøter jeg fikk oppleve. Noen fikk jeg aldri vite navnet på og jeg så dem aldri igjen, flere traff vi igjen mange ganger og noen delte vi bord med til frokost eller kvelds.
Da min venninne og jeg kom til katedralen i Santiago de Compostela den siste dagen, stod ekteparet fra Seattle der og ventet på oss. Blant flere tusen pilegrimer som ankommer katedralen hver dag, så gikk vi rett på dem i mengden. Scenen var akkurat sånn som du ser på en amerikansk film, ikke sant.
Det er mulig det kom noen tårer. I glede over at målet var nådd, eller fordi jeg ble så inderlig glad for den hjertelige overraskelsen. Tenk at de kom for å heie på meg! Eller kanskje mest fordi jeg var trist for at eventyret faktisk var slutt.
Vår vandring ble virkelig en fantastisk opplevelsesrik og åndelig reise i et nytt og ukjent landskap. Og kanskje ble vi til slutt pilegrimer i ordets rette forstand. For jeg møtte to fremmede på veien som ble mine venner. Det var et ektepar fra Seattle.
Margit Langseth
Først publisert i ‘Helgestemmen’ i Helgelands Blad, 19. oktober 2023
Om du vil lese mer om turen, kan du se på vår Facebook-side som heter ‘Sandnessjøen -Sydney -Santiago’: https://www.facebook.com/profile.php?id=61550343996174
