Det er jo blitt så moderne å være så åpen om alt. Og jeg tror på åpenhet. Åpen og redelig. Det er det jeg ønsker å være, selv da jeg var involvert i lokalpolitikken. Ja, særlig da. Men det ikke er alt jeg liker å snakke om. Sånn personlig og privat, vet du. Absolutt ikke. Men så bare popper det opp et uventet tema, ikke sant.

Og man blir vel litt mer fandenivoldsk med årene.

Og noen bjudar på, liksom. Litt too much, kanskje. Jeg trenger ikke få detaljert beskrivelse andres byller og sånt på intime steder, liksom. Der går grensen for meg.

Men jeg kan jo også bjuda litt på. Littegranne. Jeg liker jo å le. Jeg vil helst ha humor hele tiden. Men sånn er ikke hverdagen min verken på jobb eller privat. Og jeg blir glad hvis noen kan le litt av meg. Og vi ler sammen, ikke sant. Da lever vi jo lengre. Latter forlenger som kjent livet. Det er så mye artigere å tulle litt. Alvor har man alltids nok av.

Og nå skal jeg fortelle om mitt siste besøk hos gynekologen. Sånt er jo både tabu og litt vel personlig. Men vi har jo alle et underliv. Og for oss damer så vet vi at vi må til jevnlig understellsbehandling. Bunninspeksjon. Alle må det. Minimum er celleprøver med noen års mellomrom. Og så er det jo et hav av muligheter der nede. Både for nytelse og produksjon av nytt liv og sånt,- og ikke minst kan det oppstå en rekke komplikasjoner og diagnoser av ulik art.

Og i sånne situasjoner tenker jeg at det å være mann har sine fordeler. De har det lettvint, de mannfolka. Helt til prostataen blir merkbar i godt voksen alder, da.

Så satt jeg der i gangen utenfor gynekologisk poliklinikk. Etter å ha blitt stilt alle koronarelaterte spørsmål, fått sprit og blitt sluset inn gjennom en tunell av plastikk. Sykehuset som vanligvis syder av liv og lyder var helt stille. Helt stille. Det var ikke en gang noen som satt i kø utenfor røntgenavdelinga. Ingen knekte armer. Ingen overtråkk med ullsokker og Crocs. Ingen hylende unger. Det var ingen der.

Jeg satte meg i sofaen på den ene siden av et kryss i sofasetet merket med tape og tenkte. Den skinnsofaen blir  nok merket for livet av koronakorset. Hallelujah, tenkte jeg. Hva er det vi mennesker har gjort som har fortjent en så stor straff som Covid 19 er.

Jeg satte meg ned i sofaen og strakk føttene ut i gangen. Etter en lang dag på Teamsmøte. Noen folk i hvitt småhastet forbi. Det er visst Hooka som er sykehusmote nå. Jeg ble så trøtt, veldig trøtt, kjente jeg. Og tanken slo meg om jeg kunne bare lene hodet mot veggen og lukke øynene litt. Så jeg gjorde det. Og jeg tenkte at det skal bli greit å få gjort ferdig den der understellsinspeksjonen. Og jeg håpet jo på det var noen kjente som skulle åpne døren og rope meg inn. Søskenbarn Margit eller Liv i Leirfjorden eller hun som jeg tror var tysk men som vel var flyttet eller trivelige Reinertsen eller kanskje supermannen Rodzen som har operert meg flere ganger. Han som dukket opp som troll av eske på operasjonssalen også på keisersnitt nr 2 da jeg lå der på benken, og jeg ble jo så glad, da. Jeg følte meg så trygg. Og jeg sa til han like før narkosen slo meg ut at han måtte huske å sjekke om eggstokken på høyre side var grodd fast i bukveggen igjen slik som sist. For jeg kjente det nappet liksom. Og så lo vi. Før jeg ble borte i narkosen.

Men i dag var det et nytt fjes. En kvinnelig gynekolog. Heldigvis. Takk, Gud, tenkte jeg. Jeg ble glad for å slippe å blottlegge underlivet for en ny mann igjen. Ja, lege altså. Og jeg tenkte tanken som stadig tenkes. Fy, da. Gretten gammel kjerring. Snart femti og passert sin best før dato liksom. Herfra kan det bare gå nedover. Huff.

Og så snart jeg kom meg innenfor den doble gangen til det aller helligste der kvinner gjør det som kreves og det skreves, så dukket den unge kjekke herremannen som hadde svinset litt rundt i gangen. Han så veldig ung ut. Som min sønn på snart 17, liksom. Og han sa: legestudent. Og jeg tenkte å herregud. Huff, det også. Gretten gammel kjerring. Der fikk du den. Og jeg tenkte på samfunnsplikt og dugnad og alt det og svarte: jaja, det går bra. Hva gjør man ikke for samfunnet, liksom. For å bidra til å utdanne fagfolk og sånn. Og jeg kom på at mitt første keisersnitt var også første gang for en av mine tidligere elever som var sykepleierstudent. Og jeg sa jaja, klart du kan være med på fødselen. En fra eller til spiller ingen rolle. Tralala, liksom.

Den unge legestudenten skulle øve på pasientkommunikasjon, tydeligvis og viste meg hvor jeg kunne kle av meg. Og jeg sa. Ok, takk skal du ha. Og tenkte at jeg har bare vært her ørtifjørti ganger før, liksom. Og så datt det bare ut av meg, gretne, trøtte kjerring. Men du skal bare stå der, du. På andre siden. Det er best for meg. Da blir jeg i bedre humør, sa jeg. Og tenkte inni meg at de har sikkert hørt mye rart fra folk. Fra fulle folk og unger og pasienter liksom. Sånn er det med meg. Også som pasient snakker jeg mye, ja, ekstra stress-mye, liksom. Og så sa jeg. Du skjønner jeg har skrevd i øst og vest, og det ble jeg lei av, sa jeg. Men vi kan jo se på skjermen i lag, sa jeg. Og han taklet det veldig fint. Han ga meg litt space, liksom.

Så så vi på skjermen da. Og jeg så jo for det meste bare grå suppe med noen svarte skygger som dukket opp her og der. Og jeg skal jo spare dere for detaljene. Men jeg har jo eggstokker, livmor og urinblære som de fleste andre kvinnfolk. Og han forklarte og pekte og lærte sikkert noe av det. Og han forklarte at eggstokkene skrumper nærmest helt inn når man kommer i overgangsalderen. Og jada, førtiårskrisen med krisefølelsen for egg utgått på dato avløses av overgangsalder og femtiårskrise med diverse plager. Ikke det at jeg har merket så mye mer enn at maskineriet av og til blir overopphetet i overetasjen, liksom. Er det veldig varmt her, liksom. Ja, de som er der vet jo sånt. Og jeg følte meg bare gammel. Den veldig unge legen var jo så ung. Men veldig, veldig hyggelig og flink.

Vi ble gode venner, tror jeg. Og jeg bød på min pasientjournal i kortversjonen, og han stilte spørsmål. Og jeg spurte om han var interessert i gynekologi. Og han sa at det var interessant. Jeg vet ikke om han mente det eller var høflig. Flinke gynekologer er viktig, sa jeg. Så lykke til, sa jeg. Håper du vil trives i Sandnessjøen.

Så dagen ble jo bra, den. Studenten var helt topp og lærte kanskje litt. Sjefs-gynekologen var stødig og rolig og grundig.

Og jeg er frisk som en fisk.

Jeg bestod bunninspeksjonen og fikk bare en bitteliten og bagatellmessig mangel-lapp i GU- kontrollen.

Margit Langseth

06.11.2020