Her bodde min tippoldemor. Historien forteller at hun tok sine unger og gjemte seg i en bergsprekke da uværet stod på for hun var redd huset de bodde i skulle blåse på havet når det var storm. Nilsholmen var bratt og glatt og utsatt og hadde ingen havn, lite vann og smått med gras. Hun emigrerte til Amerika som veldig mange andre.
Men min oldemor var gravid og ble igjen. Hun ble jo stuck, da, vet du. På Storholmen. Øya som slett ikke er så stor som navnet sier. Hun fikk tolv barn. Og hva hun sa og gjorde den dagen namsmannen kom fra byen for å kaste familien ut av huset og skulle konfiskere kua er ikke godt å si. Men han dro med uforrettet sak. Min bestemor vokste opp der. På lille Storholmen, og hun flyttet ikke derfra før hennes barn nummer fire skulle bli født. Min mamma.
På fjære sjø kan du gå over fra Storholmen til en enda mindre holme. Steinsholmen. Ja, den er som navnet sier stort sett bestående av berg. Der fikk bestemor Margit og bestefar Kristian en husmannsplass. Min mamma ble født der i kjøkkenkammerset sommeren 1938. Hun vokste opp der. På holmen. På den tredje naboholmen, Jensholmen, bodde Harriet, søskenbarnet. Men med mye eldre søsken var mamma eneste barn på øya, og hun ble rodd på skolen hver dag av sin far i ei ødelagt pramme. Når bestefar var på lofotfiske hendte det at hun og moren flyttet inn hos familie på øya der skolen var. Den er nedlagt for mange år siden. Det er ingen flere barn igjen her. Mamma forteller eventyr fra sin oppvekst. På godt og vondt om folk og dyr og hendelser og båter og skolen. Historier om en kjole sydd av en fallskjerm, en brønn med brunt vann og en sau som ga grå ull.
Så her går jeg. Over Prestøyhåjen der mamma lærte å stå på ski. Over Svartåsen og over sletta der de hadde håndballbane om sommeren og skøytebane om vinteren. Jeg går forbi sommerfjøshåjen dit bestemor rodde hver dag for å melke kua. Hun rakk hjem også den dagen hun skulle føde min eldste tante. Det var et godt stykke å ro, men melka kom i hus.
Jeg ser alle fjellene og havet og øyene der mine formødre bodde og strevde for å mette små munner og holde seg i live. I dag er det vakkert vintervær og litt vår i lufta. En av de lokale fiskerne la ut et bilde på Instagram på vei til lofotfiske i morges. Fiskerne har nok sjekket både yr og værmeldingen og planlagt avreise i dag og i morgen. Flatt hav. To sjarker la i vei til Lofoten på nattmorran i dag og en skøyte kaster loss med kurs mot vinterfiske på kysten utenfor Finnmark i morgen. Jeg ser utsikten over Vega og trekker pusten. Jeg kjenner cellene i kroppen boble. Sola skinner alltid her ute. Det er vårlig i lufta og noen fugler har blitt tint av en varmere sol og synger akkurat i dag en gladere melodi.
Og her går jeg i takknemlighet over at jeg ble født inn i historien, inn i dette fantastiske landskapet av fjell og hav og øyer og sjø. Født inn i et liv av betingelsesløs morskjærlighet. Og på denne dagen. I dag. En søndag. En morsdag. En valentinsdag. Så tenker jeg på hvor heldig jeg er som selv ble mor. Jeg har født to friske og fine gutter som nå er blitt to små menn. To selvstendige, snille og omsorgsfulle karer. Som lærte å stå på ski og skøyter på sine formødres øy. Her ute i havet. På dette velsignede stedet der jeg henter min kraft fra historien og landskapet og folkene som gjør meg sterk. Og mine mødrene lærte meg at som mor kan man tåle alt. Alt.
Så går jeg min egen vei og over broene på nye stier gjennom landskapet en vakker søndag sånn midt i livet. Jeg ser mine barns navn med blå skrift sirlig frest og malt i helgelandsblått på en hver sin navneplanke på to ulike broer som binder utilgjengelige holmer sammen til en ny vei. Det er min morsdag også, tenker jeg der jeg svever over det hellige landet jeg ble født inn i. Det er min dag i dag. Det er min dag hver dag. Så går jeg hjem i takknemlighet.
Gratulerer til alle verdens mødre!
Margit Langseth
14.2.2021
Min mamma Arnhild, min bestefar Kristian og min bestemor Margit. Muligens på vei til kirka en søndag?
Epilog
Selvfølgelig finnes det som regel i mødrenes liv en mann. Men mennene i livene våre skal få en takk en gang.