Svanesang

Kapittel 1

Mørket la seg som et teppe. Først ble fjellene borte, så landskapet og alt ble svart. Himmelen, fjellene og havet. Bare fyrlyktene blinket her og der i grønt og rødt. Spredte hus og gatelys dukket tilfeldig opp som om noen hadde drysset hvite perler over landet. For et mørke. Så grenseløst svart. Jeg fløt i ett med mørket utenfor vinduene i landskapet. 

Og jeg tenkte på byen hvor det alltid var noe som kastet ut kunstig lys fra et eller annet sted. Nordland var heller ikke stjerneklart og nordlysgrønt som i alle glansede brosjyrer på reiselivsmessa på Sjølyst. Det var der jeg hadde kommet på ideen om Nord-Norge. Jeg skulle heller dratt til Toscana. Til den vakre byen Lucca. En liten balkong mot solen. Og en kaffe americano. Min brors leilighet der. Italia er mer lys, liksom. Jeg er en idiot, tenkte jeg. Og forbannet meg selv der jeg var langt borte fra det kjente, den kjente og kjedelige hverdagen. Der jeg hadde bodd i mer en tretti år. Jeg tenkte på stedene vi alltid reiste tilbake til. Lucca, Kreta og Hafjell. Der jeg var meg med alle rutinene med familien og jobben og alt.

Jeg ble kald innvendig når alle passasjerene plutselig reiste seg og gikk mot døra. Jeg måtte sjekke fergeruta en gang til på mobilen. 177nordland.no og koble til 4G. Det åpne nettet på ferga var for tregt. Og jeg hadde lært av en sjåføren på flybussen at jeg måtte skrive inn nøyaktig. Stedet må skrives riktig og du må merke av for ferjekai. Sjåføren hadde gått forbi meg på flyplassen og syntes vel synd på meg der jeg stod i snøskavelen med et stor trillekoffert. Skal du til byen, sa han. Jeg svarte at jeg skulle med ferga fra Søvik. Har du skyss? Spurte han. Og det hadde jeg ikke tenkt på. At det ikke gikk buss dit. Det stod heller ingen taxi utenfor terminalbygget. Han lo litt og sa at det er tre fergeleier på øya. En i byen i nord, en midt på og en helt i sørenden. Jeg ble blitt flau over at jeg av alle personer ikke hadde sjekket på forhånd og ikke engang klarte å svare en gang. Sjåføren så på meg og ba meg vente litt før han viftet fra døråpningen i den lille hvite flybussen. – Kom igjæn, sa han, de her to karan ska ikkje mæ ei fergæ frå byen tell Dønna før seinar. E sveppæ de bort tell Søvik, e.

Jeg syntes jeg hørte at de sa ‘Ankomst Herøy’ på høyttaleren før alle passasjerene reiste seg og gikk mot døra. Og jeg ble usikker. Jeg er jo ofte det når jeg er på nye steder og ikke i min vante rute mellom hjem og jobb og Kiwi. Så jeg måtte spørre kafedriveren på ferga som allerede var begynt å rydde opp kaffekopper og fat og tomme appelsinjuicepakker. Han svarer på litt gebrokkent norsk at nei, det er neste stopp. Om 20 minutter. Skal jeg hente en kaffe til deg, sa han. Ja, takk, svarte jeg der jeg satt i den tomme salongen og strammet grepet rundt håndtaket på trillekofferten. Vipps? Sa jeg.

Skikkelig kaffe, sa han da han satte kaffekoppen foran meg. Ingen svar på spørsmålet om betaling. Ingen spørsmål om melk eller sukker. Det passet meg utmerket. Jeg måtte konsentrere meg om kaffekoppen som stod foran meg. Og kofferten. Og kaffelukten dempet det iskalde og ga en varm følelse i magen. Steinen i magen smeltet litt. Bittelitt. Og jeg tenkte for meg selv. Faen i helvete hvor dum går det an å være. Det hadde vært tusen ganger bedre å dra til Italia. Bon giorno og pasta og varmen. Lucca. Lux. Lys. Byen jeg kjente som min egen bukselomme. Antonio på kaffebaren kjente meg alltid igjen hver gang jeg kom. Gamle Sofia på bakeriet med sin blomstrede blomsterforklekjole visste hva jeg ville ha hver morgen.

Så tenkte jeg på den dagen i Frognerparken. Den dagen solen skinte så sterkt og løvet på trærne var rødt og oransje og knallgult. En sånn klar dag med renset luft. Jeg var tidlig oppe på den vanlige runden rundt. Ut døra, ut innkjørselen, langs Monolittveien mot den gedigne fallosen. Den svale høstbrisen raslet med løvet bortover asfalten. Pulsen som dunket i ørene. Unngå sølepytter og hundeskitt og frost. Den sedvanlige runden på tyve minutter. Jeg gjorde en ekstra sving og gjorde noe uttøyninger ved Sinnataggen. Det er nesten aldri er kø på denne tiden av døgnet. De hvite svanene svømte rundt og rundt i dammen nedenfor og bare holdt kjeften, liksom. Noen tidligbusser slamret forbi og jeg orker ikke stillheten som kom fra svanene og den jævla ungen med knyttede never og alle de andre lydløse statuene og snur ryggen til. Så ser jeg henne. Hun som danser. Som står på en fot og slår ut håren med hendene som i en piruett. I spranget. Hun smiler og ser så glad ut. Og jeg tenkte herregud. Jeg må bort. Hvorsomhelst. Bare et annet sted enn Skøyen og Frognerparken og Borgen t-banestasjon og Sognsvann og Hafjell der menneskekøene er. Jeg vil danse naken. Et annet sted. Et eller annet sted.

Sikkerhetsanvisningen på høyttaleren og skjermene som hang ved døren vekket meg. I mørket. Og jeg kjente at kaffekoppen var for varm til å holdes rundt. Jeg slapp brått taket.

E du på farten, du?

Jeg hadde ikke lagt merke til at det var kommet en passasjer på der alle andre gikk av.

Jeg er visst det, svarte jeg som om jeg var ute av stand til å bevege meg. Men jeg klarte svare. Og fikk lyst å svare på italiensk. Si, si. Io sono Elise. Glosene fra kursene var lagret i autopiloten. Jeg tenkte ofte på et annet språk når jeg følte meg usikker. Det føltes kanskje litt tryggere da. Å svare med en annen stemme. Jeg klarte å vri hodet ut av frossen tilstand.

Han var vel en mann på min egen alder. Jeg så bare smilet. Hvite tenner og smilehull. Han sa hei og hadde en latter som det var noe kjent med. Han vippet bilnøklene og mobilen og termokoppen ned på respateksbordet i en  håndbevegelse. Han i den blå kjeledressen satte seg. Kjeledress. Jeg kunne ikke kan huske sist jeg så en sånn blå kjeledress. Et minne om min bestefar som stod i støa og vinket farvel for veldig lenge siden blafret forbi. På øya der nord om sommeren. Jeg kjente varmebølgen bre seg inni meg. Det var dit jeg var på vei.

Det var øynene. Som låste blikket mitt. Og smilet. Smilehull og smilerynker. Og han lo. Han lo med hele kroppen. Han lo med de hvite tennene. Han lo med øynene. Han satte seg der, på andre side av kofferten, og snakket og snakket og stilte spørsmål. Og jeg vet ikke hvorfor jeg fortalte om den dagen i parken da jeg fikk ideen om å dra nordover for å bo på øya morsslekta mi kom fra. Den dagen jeg kjente et drag i meg, og plutselig lengtet dit jeg hadde vært der om somrene da mamma fortsatt levde, og vi var sammen, og hun luktet kokos og hadde en dialekt som sang når hun kom tilbake til sin barndoms øy.

Forskningsfri, skjønner du, sa jeg. Ordstrømmen min tok ikke slutt og kanskje var det fordi jeg overtrøtt eller redd eller det bare løsnet et skred der langt inni meg et sted. Han lyttet og sa ‘mmm’ og ‘akkorat’ og ‘jaujau’ og ‘det går nok bra.’ Og jeg vet ikke hvorfor jeg kom til å tenke på Jesus. Men det var omtrent da han sa,- e ska hjølp de å finnj fram dit du ska.

Han skjønte nok tegninga, at jeg var litt bortkommen der jeg satt med trillekoffert og kåpe og skjerf og støvletter med høy hæl. Mørkret utenfor vinduene virket ble ikke så farlig mer. Så jeg snakket. Og snakket. Men jeg kan ikke huske hva jeg snakket om.

Tiden stod stille i et vakum eller var det bare en drøm, kanskje. Vi skvatt visst begge to da ‘Brasøy. Brasøy, neste’ ble annonsert på høyttaleren med en skingrende mannsstemme og et knitrende klikk, og han tok kofferten min nedover trappene og lempet den i bagasjerommet på bilen sin mens jeg fulgte etter. Han nikket at jeg skulle åpne døra på passasjersiden. Jeg satte meg inn i en bil på ferge i mørket uti havet et sted. Jeg visste vel egentlig ingenting annet enn at han hadde blå kjeledress og hadde en ny iPhone 11 og en sølvgrå termoskopp og en halvgammel bil. Kanskje den var blå. Eller svart. En SUV. For hva kunne skje, egentlig. Jeg kunne ikke komme på noe. Oslo S, Nationaltheateret, Skøyen stasjon og høyfjellet og Italia var blitt helt borte fra meg. Jeg var her nå. Her.

Han kjørte meg de få minuttene det tok til stedet jeg skulle bo. Noen ensomme lyktestolper og noen hus og en båthavn og noen grantre flimret forbi.

Hånden hans streifet over kofferten og kanskje var det vinden eller kjeledressen som slynget seg over håndbaken min foran Prestøy skole der jeg stod i mørketidslandet. Han pekte mot det store, røde skolehuset. Tusen takk for hjelpen, sa jeg. Bare hyggelig, sa han. Jeg skulle gjerne fulgt deg inn, men, men, sa han uten å fullføre setningen før han snudde og forsvant inn i bilen, mens jeg blå stående igjen og kjente lukten av salt sjø og tang. Jeg dro kåpa rundt meg mens vinden rev og slet så jeg måtte holde den igjen med den ene hånden og vesken skled sakte ned på albuen, og jeg slepte trillekofferten i grusen opp mot trappa med den runde, hvite utelyset som blinket i vinden og viste meg vei inn.

Ved ytterdøra stod en piasavakost med rød bust knytt fast i veggen. Under den lå nøkkelen som avtalt, og jeg vred opp døra. Det var som om vinden sugde døra opp med i et smell. Jeg måtte holde dørbladet godt fast med den ene armen og løfte veske og koffert inn med den andre. Nøkkelen ble stående igjen i låsen på utsiden mens jeg vred om dørvrideren innenfra.

Det var kaldt. Iskaldt. I den lange gangen med den grå steintrappa. Men jeg hadde i allefall lyvd for vinden. Jeg sank ned på trappa. Jeg stirret gjennom det bølgete glasset i den gamle teakdøra og betraktet lysene der utenfor. Utelyset blinket som om det skulle sende en morsekode som aldri tok slutt. Jeg bare satt der litt. Jeg bare måtte sitte der litt.

 

(utdrag)

 

Margit Langseth

9.mars 2023

 

Foto: Frognerparken 2019 (c) Margit Langseth

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg