Sandnessjøen smaker deilig salt, surt og søtt, og kan føles litt støvete og kald. Lyden av biler, måkene og bølgeskvulp. Av og til dunkdunkdunker det fra Slipen, hurtigruta fløyter og ambulansehelikopteret flakkflakkflakker. Sånn er byen min – for meg!
Jeg kjenner hver eneste gate og hver sving. Her bor jeg, her jobber jeg. Her vandrer jeg gatelangs, her opplever jeg, her observerer jeg. Morn, morn, Sandnessjøen – her er jeg! Jeg dør sikkert her, kanskje med støvlene fra Felleskjøpet på.
Jeg husker godt byens stolte tregårder med smale smug og bakgårder. Grand Hotel. Apotekergården. Jeg husker trekaien. Ja, mest fra under kaien, da. Alle kioskene. Jeg kjøpte bruspulver på Avisbua som nå står der som et gravminne over ei glemt tid. Men alt var ikke bedre før. Neineinei. Vi har glemt eller fortrengt den såkalte busstasjonen med den gamle bensinstasjonen som møtte alle reisende som et krigsområde av betong, revnet asfalt og brustne murflater. I dag troner Kulturbadet og Scandic Syv Søstre der som et luksusskip på vannet med et lysende styrhus i glass i 10. etasje.
Og sjå! Vi har fått en grønn smaragd i byen vår. Gamle Sjøfarten og Hjørnet Sport er tryllet om til et smykke av grønn edelsten. Har dere sett det? Har du gått forbi der når gatene er folketomme, og du kan kikke inn på de stilige klærne som så nydelig er utstilt i vinduene der? Det er blitt et eventyrbygg som gjør deg nysgjerrig og glad og lokker deg inn i sin favn. Det er ingen tvil om hvem som er vakrest i byen her. Det er den grønne smaragd!
Nå håper jeg virkelig en ny trend er satt i byen vår! Mimic har åpnet seg mot verden og omfavner deg – butikken med byens peneste perlerad omfavner deg! Skinnende fasade og lekre butikkvinduer. Hei, hei, så glad jeg blir!
Det burde vært strengt forbudt å dekke til utstillingsvinduene i gågata med tekstiler, vegger og tette hyller. For det er som å snu ryggen til kundene og si: ikke ta meg, reis heller til Mo eller Mosjøen for de er mye større og sterkere. Ikke ta meg, handle heller på nettet for det er mye billigere.
Du vet. Jeg er så lett å lure. Jeg digger nemlig åpne rom og er svak for nye vimpler og fine blomsterurner. Gi meg en benk, så setter jeg meg ned der med deg. For jeg går dit øynene leder meg. Jeg går dit jeg finner lys og varme og pene ting å se på. En nymalt vegg. Et kostet fortau. Jeg er bare et helt vanlig menneske og mine sanser styrer meg. Så la meg se inn og gjør meg glad!
Kjære gårdeiere, bedriftseiere, frisørsalonger og butikkdrivere i byen vår. Give me some loving, baby. Murenes tid er forbi. Ta ned gardiner, riv veggene og flytt litt på hyllene og inviter meg inn! Vis meg dine fineste varer, overrask meg, så jeg får lyst å besøke deg. Ikke stå der med ryggen og baken mot meg. Snu deg rundt, så skal du se at byens befolkning og våre tilreisende gjester også vil omfavne deg!
Margit Langseth
Først publisert i ‘Helgestemmen’ i Helgelands Blad, 19. april 2024.
Foto(c)margitlangseth
