Det var jo koronatid og etterhvert ble det jajegvetjo – travelt. Opptatt. Sliten. Sovet dårlig. Kalenderen er full. Travelt på hjemmefronten. Må hit og dit og fikse ditt og datt. Noen er syke. Noen dør. Noen har bursdag. Noen flytter, noen reiser, noen skiller seg. Og dessuten og dessuten er det dritvær og vind fra feil retning så flyet lander ikke og ferga er innstilt. Det er faen ta meg noe HEILE TIDA! Ja, det passer i allefall ikke akkurat nå. Kanskje neste uke. Eller uka etter det. Vi får sjå. Vi får bare sjå.
Men jeg hadde bestemt meg. Jeg måtte dra. Jeg ville dra. Noen ting er vel bare viktigere enn andre. Og snart kunne det være for seint. Så jeg spurte mine brødre, og den mellomste ble med og vi booket billetter. En uke etter påske. Hvile litt først. Er jo så slitsomt med ferie også, liksom. Veldig slitsomt. Vente litt. Hvile bare bittelitt. Men så dro vi. Johoooo!
Er det ikke forunderlig hvor travelt livet kan være. Og hva ville du aller helst gjøre hvis du kunne velge helt fritt og ikke måtteskulleburde? Hva ville du gjort om du bare hadde en uke igjen å leve? Jeg vet ikke helt hva jeg skulle ha svart på et sånn spørsmål. Aller minst – hva hadde jeg gjort? Jeg vet ikke, jeg. Vet du? Jeg er helt sikker på at jeg ville tilbringe mine siste timer med folk jeg er glad i. Ja, hvis de hadde tid å avse til å være i lag med meg, da. At de ikke var opptatte, liksom. At kalenderen var full, ikke sant. Travle tider.
Men tiden er vel kanskje det eneste som er likt fordel over heile verden? Et døgn har 24 timer, en uke er en uke, et år er et år. Og vi lever alle på vår tilmålte tid. Så er det over. Finito. The end. Punktum.
Når folk blir gamle eller syke eller begge deler, så må man faktisk ta seg tiden til å besøke dem. Hvis man bare kan. Hvis man tenker på at man burde. Det har livet lært meg. Og i Tyskland har jeg to gamle mennesker som jeg er veldig glad i, og som jeg ikke hadde sett på lenge. På grunn av korona. Og og og. Alt mulig. Alt mulig annet. Og travelheten, liksom. Ja, du vet.
Det ble litt av en reise. Tilbake til tidligere tider, og inn i fremtiden. I nåtiden. En reise som ga meg innsikt og utsikt, og lærte meg noe viktig om å leve i nuet. Være tilstede der og da. Ingen mobil og ingen klokke. Selv om tikktakk tiden går. Det ble tårer og glede og gode klemmer. Og mye kaffe. Og vin! Masse vin. Ingen hadde det travelt. For ingen husket å se på klokka. Og ja. Hun var virkelig blitt veldig glemsk. Hun husket ikke hva hun hadde sagt to minutter tidligere. Men hun husket navnet mitt. Hun husket meg. Tenk det! Det var egentlig verdt hele reisen at hun sa navnet mitt. Tenk at hun husket meg. Hun masserte meg på skuldrene og holdt meg i hånda. Og ja. Sykdommen var også med. Flere ganger i timen gjentok og gjentok hun to setninger. Igjen og igjen. Hver dag de samme setningene. Ordene ‘man muss es so nehmen wie es kommt’ og ‘man muss das Beste daraus tun’. Nah, ja. Ach, ja. Man får ta det som kommer og man må gjøre sitt beste. To sannhetssetninger. Så sukket hun så du såvidt kunne høre det, og så smilte hun. Jeg ble så sterkt berørt av at et menneske ved reisens slutt som har mistet hukommelsen kunne tenke så positivt. Jeg ble rørt. Jeg ble varm langt inni sjela. Og sånn husket jeg henne også i glansdagene. Positiv. Smilende. Glad. Ta ting som de faller seg. Gjøre det beste ut av ting. Håp. Mot. Tro.
Right, right, right. Akkurat. Herregud.
Er det ikke dette kjærleik, så veit ikke jeg.
Og jeg skammet meg. Vemmet meg. Gremtes og skjemtes. For hva kommer jeg til å gjenta tretti ganger om dagen når jeg nærmer meg slutten og er blitt gammel, glemsk og dement? Kommer jeg til å være positiv og raus på autopilot, liksom. Jeg som er så god på klaging, for det er så travelt og mye og alle de der greiene jeg bare stresser rundt med. Og jeg kjenner jo mange som er som meg. Opptatte. Selvopptatte. Beklager. Har ikke tid. Det går ikke. Neste uke? Neste måned? Kanskje neste år? Og jeg glemmer jo også ofte at jeg sa ‘neste uke’. Fy skam – meg!
Og når du sitter der på skjermet avdeling med et hav av tid – stresser du da av gammel vane? Hvilken setning er det du kommer til å gjenta og gjenta førti ganger om dagen, så pleierne til slutt ikke orker å reagere.
Jeg fikk tenkt mye på denne reisen for å besøke og se og klemme to gamle venner en gang til før de dør. Det var så viktig å besøke dem fordi de hadde jo alltid hatt tid til meg. Når vi treftes var det null stress, masse prat og tilstedeværelse. Man muss das Beste tun. De gjorde jo alltid det. Begge to. De gjorde alltid det beste for familien, mine brødre og meg.
Det ble en tur for store tanker. Jeg funderte over meningen med livet, de største tingene, liksom. Og jeg tenkte at hvis det finnes en Gud så har han i allefall verken klokke eller kalender. Men han har tid. Tid! Masse tid. La de små barn komme til meg og hindre dem ikke. Kanskje er det å finne ro og finne menneskevarme den guddommelige kraften vi alle leiter etter i livene våre?
Jeg klemte min gode venn, ham, da vi skulle dra og det ble en lang og varm klem. ‘Ohne Worte’ hvisket han i øret mitt. Vi kunne ikke si hadet eller farvel. For det ville bli så endelig, og vi visste begge to at det kunne være den aller siste gang vi så hverandre han og jeg. Og jeg vet jo at gode klemmer snakker et språk som alle kan forstå uten ord og uten å si noe. Kropper kan også snakke. Og jeg bestemte meg der og da at vi snart skal sees igjen, jeg kommer igjen, bare vi får leve litt han og ho og jeg. Jeg kommer tilbake når du blir 90, sa jeg. Og så snudde jeg meg og gikk.
I ettertid har jeg tenkt mye på setninga mi som jeg kommer til å si og si og si når jeg blir dement. Hva jeg kommer til å kverne på når jeg kommer dit, det vet ikke jeg. Men jeg kan jo våge å håpe på at det er en setning som kan gi litt kraft og noe mening videre til andre mennesker fra mitt innerste, innerste meg.
Og sist, men ikke minst. Ja, hallo. Når jeg sitter der og er blitt gammel og glemsk. Hva tror du. Smiler jeg? Og kommer det noen mennesker fra det livet som jeg levde på besøk og vil klemme meg?
Ja, hvem veit? Man muss dass Beste daraus tun. Ja, jeg kan bare prøve å gjøre mitt beste.
Margit Langseth
20.4.2024