Jeg husker at telefonkatalogen var et spennende univers. I telefonkiosken hang de på rekke og rad, fylkesvis. Leitet du etter en adresse, så fant du den der – hvis ikke siden var revet ut, da. Kanskje noen som var veldig forelsket bare måtte ta en viktig adresse med seg hjem. Ritsj!
Sånn var verden før internett kom og tok oss med storm.
Jeg ryddet nylig i gamle saker i kjelleren og ble virkelig nostalgisk. Jeg fikk en lengsel tilbake til den tiden. Kanskje fordi jeg var så ung på de falmede fotografiene. Eller kanskje fordi det var ganske godt å leve et liv med penn, papir og brevpost, opptakskassett og fast-telefon.
Jeg har reflektert mye over utviklingen fra den analoge til den digitale hverdagen. Fra tiden med posthus, telefonkiosk, reisebyrå og at du faktisk fysisk måtte gå inn i både butikken og banken. Mynt, papirpenger og sjekkhefte, ikke sant.
Nå lever vi i click & collect epoken. Jeg liker det litt. Jeg hater det litt. Og resten veit jeg ikke helt.
Jeg handler minst mulig på nett og mest mulig lokalt. Men jobber litt med å forstå konseptet click and collect. For jeg vil at den lokale butikken skal få omsetninga. Husk å velge ‘betale i butikk’, sier de. Ofte går jeg ned på butikken for å få hjelp, så er jeg helt sikker på at pengene går lokalt, og da fikser butikken det. Og jammen meg – er det ikke akkurat det vi gjorde i gamle dager? Da vi gikk inn i butikken og bestilte det vi ville ha.
Alt er så lettvint – når det bare fungerer. Klikk, kjøp og vipps. Flybilletter, konsertbilletter, hurtigbåtbilletter, hotellrom, taxi og gud veit hva. Husker du sist du så en papirpenge? Men du må kanskje laste ned en app og så er det feil passord og ukjent brukernavn og alt det der man plages med når man har det travelt.
Det jeg hater aller mest er å bli henvist til en chatrobot hvis jeg har trykker feil eller har et spørsmål. Bare hvis du er heldig, finner du en vanlig kundetelefon. Så blir du nr 100 i køen og må taste gjennom minst 9 valg før du blir satt på vent igjen. Hvor ble menneskene av, liksom?
Det meste kan visst fikses digitalt nå for tiden. Skrekk og gru hvis jeg en gang blir så uheldig at jeg må på Tinder før jeg dør. Litt uvant tanke for en som vokste opp i forrige århundre. Finne en partner med scroll og swipe. Rart å klikke og collecte folk, synes jeg, som om du putter en ledig vare i en handlekurv. Men det går an. Har jeg hørt. Kjøp og salg på brukt kjerring, ikke sant. Godt brukt, fortsatt mye dame igjen. Enn hvis ingen sveiper rett vei på meg?
Men, men, men. Kanskje er ikke verden så annerledes enn før? Sånn i prinsippet. For vi måtte først finne en ledig telefonkiosk, bla oss frem i alfabetet i katalogen og håpe at den rette siden var intakt. Femkroningene rant fort ned. Du måtte presentere deg hvis du turte, og så spørre den som sa ‘versågod’ om vedkommede var mulig å få snakke med. Det er vel kanskje nesten som å sveipe til venstre eller høyre på en skjerm. For enten ble det treff og full klaff. Eller så ble det goodbye og klikk, så alt håp plutselig bare var vekk og forsvant til feil side og videre ut i verdensrommet.
Margit Langseth
Først publisert i Helgelands Blad ‘Helgestemmen’ 19. juni 2025
Foto(c)MargitLangseth