Tråkig
Ikke trist, trasig eller tragisk. Men tråkig.
Jeg er litt sånn at jeg bruker et annet språk hvis jeg har problemer med å si noe. At jeg kanskje ikke føler meg sikker eller komfortabel. Da blir det svensk. Eller engelsk. You know. Aldri, aldri nynorsk eller dialekt for det blir alt for nært. Det er for spesielle anledninger liksom. De ekte ordene, du vet. De ordene har litt pause for tiden. Det er jo så rart alt. Tråkig, rett og slett.
Korona – corona – Covid 19. Det høres nesten like fjernt ut nå som å tenke på Donald Trump og hans crazyness. Men det påvirker oss. Alt det der. Så til de grader. I tillegg til alt annet vi baler med i livet, liksom. Så inntok koronakrisen oss på jobb, på bussen, på ungenes skoler, i heimen og på hytta. Det meste ble avlyst. På privaten måtte vi tenke på smittevern og begrense besøk og aktiviteter. Helt intimt og privat ble det også regulert.
Det er forbudt å klemme. Du må holde 1 meters avstand, helst mer. Vi fikk jo tatt inn en meter, da. Men 2 eller 1 meter utgjør ikke store forskjellen. Bare se og ikke røre. Og du må for Guds skyld ikke hoste. Eller le. Eller nyse. Da kan det komme baselusker utover, vet du. Farlig, farlig. Fy og fy. Og alt som vi gjorde før som var uetisk, farlig og uhygienisk er liksom bare peanuts. Long forgiven and forgotten. For nå er det verste du kan gjøre å ikke sprite hendene ved din inngang og din utgang og gudvevaredinsjel om du tar på noe eller står for tett i køen. Du blir uglesett, anmeldt eller kanskje ender det med slosskamp. Jeg tør ikke prøve på noe bøll. Jeg er lydig, jeg. Og da jeg var på handel på Herøy sist helg måtte jeg spørre i disken om jeg fikk lov å ta på lysestakene jeg tenkte kjøpe. Og det fikk jeg. Jeg ble kjempeglad! Og lysestakene ble jammen meg med meg hjem. Problemet løst, liksom. Tenk at det var så deilig å få løfte på en lysestake i glass. Rare tider, ikke sant. Tråkig, rett og slett.
Jeg savner friheten. Til å hilse på i hånden eller takke for meg. Til å dulte borti noen for å understreke en spøk. Til å klemme. Kan du huske da man pleide å klemme hverandre. Ja, vi klemte jo nærmest gudoghvermansen. Nesten, da. Hvis du hadde lyst, liksom.
Jeg har fått to klemmer siden 14. mars som var helt utenfor regelverket og gjeldende smittevernregler. Og jeg ga advarsel i forkant. Ikke lov, sa jeg. Jeg tror jeg sa wæææh. Men det ble likevel klem. En såkalt nakkeklem. Jeg så meg rundt for å se om noen så det. Nakkeklem er jo litt alvorlig. Det lærte jeg etter at vi bare måtte finne en ny måte å klemme på da en i familien ble alvorlig syk. Nakkelemmer er liksom ekstra nødvendige. Ja, de er viktige. Du tuller ikke med sånne klemmer. Likevel. De er ikke så gode og deilige som snuseklemmer, for de er bare for de du virkelig er glad i. Din aller kjæreste, du veit. Hjertesmertesmiljefjes. Eller ungene. Jeg snuser på dem til de dytter meg bort. Og nå når jeg neste nesten ikke opp til gutta som er blitt så store. Og ja. Som mamma og pappa. Uten dytt, da. Jeg er jo fortsatt den lille dattera deres på et deilig vis. Og besteforeldre. Synes jeg å huske. Da er alt lov. Og favorittonkelen, du vet. For han luktet alltid så godt. Men i disse koronakrisetider er alt anderledes. Og det er vondt i hjertet å ikke ha få klemt på mine foreldre siden midten av mars. Det er skikkelig trasig, altså.
Og jeg har begynt å driste meg til å klappe litt på folk. Utenpå fleecejakka og på en armlengdes avstand. På ryggen, liksom, i et bakholdsangrep. Tap-tap, ikke sant. Jeg føler meg jo litt som en kriminell, men jeg bare må. Reach out and touch, sant. Det er rare, rare tider, ikke sant?
De som kjenner meg privat, vet at jeg må klamse litt. Stryke, klemme, holde litt. En smask på kinnet. Jeg er en sånn tante som alltid må klamse litt. Og jeg tror mine nevøer og nieser har funnet seg i at det er sånn med tante M. Og jeg må si at jeg er glad i de jeg er glad i. For det har jeg lovet min Gud og meg selv. Og det gjør jeg. For som min svigerfar pleier å si. Plutselig en dag våkner man opp og så er man jammen meg dau. Og da er det for seint. Det er jo noe å tenke på i koronakrisetiden. Men å si at man elsker noen er forbeholdt noen få personer. Selvsagt. (Det er de samme som overnevnte minus favorittonkelen, da. Og dere vet hvem dere er.)
Det er mye å tenke på for tiden.
Og hei, hei. Jeg tenkte jo skrive om andre perspektiver enn det personlige i disse koronakrisetiden. Jeg skulle jo ikke klage på at jeg ikke har klemt på min mamma og pappa siden begynnelsen av mars. Ingen smask på kinnet. Ikke engang en kaffekopp på kjøkkenet hos dem. Jeg har jo ingen egentlige og alvorlige problemer. Det verste for meg med korona er å ikke få klemme på de gamle som man har klemt på hele livet. Det er så rart at det hele føles som dårlig spillefilm du bare vil skru av, liksom. Og samtidig så er jeg utrolig heldig.
Jaja. Vel. Jeg skulle egentlig skrive om de som mister jobben og går konkurs og sliter med å betale husleie og avdrag på lån for bedriften sin eller privat. Og jeg så tenker bare på den på klemmen. Og tenker stakkars lille meg. Det er jo så sykt det kan bli. Så egoistisk, liksom. Og så får jeg dårlig samvittighet. Men jeg vil jo bare ha livet mitt tilbake, liksom. Og jeg vet at jeg er superprivilegert med en trygg jobb og unger som synes hjemmeskole er tipptopp.
Og jeg kan jo klemme hjemme, liksom. Heldigvis. Selv om ungene ikke synes det er så stas med en mors klemming og mas, – så sniker jeg meg innpå. Og av og til får jeg til og med klem helt frivillig. Da blir jeg så glad!
Og så håper jeg at livet for oss alle kommer tilbake til normalen. For nå er det jammen meg nok koronakrise, synes jeg. Det må gå over snart.
Og en vakker dag skal jeg klemme deg også.
Bare vent!
Det blir!
Margit Langseth
26.5.2020