Joda, jeg kan være tøff når det gjelder. Og jeg trives i motvind. Gi meg gjerne noen stormkast. Jeg liker å jobbe mye og gir sjeldent opp. Og jeg tenkte jo lenge jeg virkelig var superwoman som balanserte jobb, prosjekter og familie på en sylskarp knivsegg. Det gikk jo så superbra, liksom. Tipptopptommelopp. Selv om jeg innimellom var syyykt sliten og lei og det der. No problem. Vel, vel.

Men så plutselig fikk jeg bare nok av å være opptatt av å klare alt, fikse alt, ordne alt hele tiden. Jeg ville ikke være føkkings superwoman mer. For det var ikke det jeg ville være hele livet, liksom. Superwoman RiP. Og ikke kunne vel jeg ordne alt heller. Det har jeg vel egentlig alltid visst. Jeg er jo ikke Gud, liksom. Jeg er jo bare et menneske. Ho Margit.

Men det skjedde likevel litt plutselig. Som et lyn som slo ned i meg. Hallo, hvem var det som skrudde på lyset? En guddommelig kraft bare poppa opp, liksom. Ja, ikke vet jeg hva som egentlig skjedde. Kanskje så jeg lyset, halleluja. Whatever, ikke så nøye nå akkurat. Men fra da av skjønte jeg jo det. Mangt og mye, vet du. At jeg bare er et menneske.

Jeg ville bare være nettopp det, et vanlig menneske, liksom. Ikke en maskin på autopilot. Men et menneske som føler og feiler og faller. Som gråter og ler. For man kan jo flire litt av sine fadeser. Og nå elsker jeg å fortelle om mine små feiltrinn og blundere og teite ting fordi det får andre til å le også. Det finnes ikke noe mer oppbyggelig for andre folk enn akkurat det. Å høre andre som ler av egne feil. Verden blir jo litt mindre farlig, da. Og alle feiler jo innimellom, ikke sant. Vi er jo bare mennesker hele gjengen, liksom. Folk førr farsken. Det er helt menneskelig å feile. Og det er bare så fantastisk deilig å le. Akkurat da føler jeg at jeg lever best og mest. Livet, baby. Og selv om livet ikke er like artig alltid, så er det akkurat når livet føles pyton at det føles best å le. Ikke sant. Men det er jo så steike vanskelig å le akkurat da. Derfor må du la andre le av deg. Du må det.

Det var plutselig mange rare ting som ble viktig for meg, på en ny måte. Som å drikke min daglige kopp med te før huset våkner. Da sitter jeg på enden av det lange kjøkkenbordet og ser på alle de tomme stolene og sier til meg selv ‘så er vi samlet her i dag’, og jeg holder en liten fantasitale om livet så langt. Status tekopp, da, liksom.

Eller som å våkne av kirkeklokkene på søndager og filosofere. Av og til helt til hurtigruta siger forbi på fjorden og det sannelig er på tide, på tide, på tide å stå opp. Til middag, liksom.

Eller som å gå tur i Åsen, gjennom skogen og utover en odde. Mine turer ender som regel alltid opp ved havet uansett vær og vind. Merkelig det der. Jeg bare må stå og se utover fjorden og lytte til lyden av bølger som vasker tangflokset oppover berget. Kjenne lukta salt sjø. Det renser systemet, liksom. En liten hjernevask.

Eller små ting som å lakkere tåneglene røde hver mandag kveld – for da ble mandagen mindre blå og uken blir litt morsommere, liksom. For jeg går jo alltid i barbeint inne og liker å vifte med tærne. Jeg elsker tær. Og så tenker jeg at hvis det plutselig skjer en katastrofe eller jeg blir akutt innlagt eller kanskje dør, så kan jo noen si at jeg har fine tær i det minste.

Ja, det er mange ting som plutselig blir viktig. Som å drikke kaffe. Fra et spesielt kaffekrus som jeg bare har et av og som jeg gjemmer bakerst i skapet så ingen andre skal ta det. Som å drikke kaffe med mamma. Som å putte penger på en sparegris og drikke kaffe på Kopen. Eller en Coffe to Go på et hjørne. Kaffestund med gulldryss. Ja, kaffe er livsviktig. Visste du det?

Og så kom koronaen. Og den derre krisen. Og jeg som var så sterk følte meg plutselig svak. Eller følelsene ble vel egentlig bare forsterket, på en måte, kanskje. Sensibel, som en som mine tyskelever sa på tysk for å beskrive Johann Wolfgang von Goethe da vi hadde høring om forfatterens liv og litterære gjennombrudd på Skype. Ordet brant seg fast i meg som en tatovering. Sensibel. Det er sånn det føles i koronakrisetiden som er her. Sensibel. Det er sånn det er for meg å være et ekte menneske akkurat nå.

Da jobben ble snudd på hodet, familielivet ble snudd opp og ned. Rutinene gikk i oppløsning. Og og og. Mye rart, du. Bare rart alt. Og alle gikk i hi, liksom. Det ble så stillestille. Helt stille. Satans stille. Og selv om det var litt deilig med alt som ble avlyst og stresset som forsvant som dugg for sola, så ble så mye annet borte også. Poff!

Og jeg kjente meg så liten som en prikk i universitet. Som en av mange små og blå prikker på det der interaktive korona-kartet som viser hvor raskt smitten sprer seg. Og jeg vil jo selvsagt ikke bli en rød prikk som sprer sykdom for noen. Så vi holder oss på avstand og for oss selv, da. Jada. Jeg blir her.

Og jeg som elsker folk. Jeg får nesten ikke sett noen for tiden. Og jeg som elsker å skravle. Nå tør jeg nesten ikke slå av en prat med folk på Kiwi en gang. Hvis jeg prøver meg på en spøk i kassa, får jeg et spørrende og litt engstelig blikk tilbake fra andre siden av pleksiglasset. Ok, ok. Jeg skjønner jo.

Jeg savner kolleger og elever og venner og ikke minst familien min. Jeg er blitt så softsappy at jeg savner til og med den jævla katta jeg ikke likte som døde her etter jul. Jeg savnet plutselig farmora mi og bestefaren min. Jeg savner gamle studievenninner. Og jeg savner kjære folk som har gått bort. Og jeg savner fine folk som betyr mye for meg.

Og i tillegg blir vel alt det som skulle bli så gøy avlyst. Påsken i øyan. Island. Iron Maiden. Festivalene. Og Gud vet hva som skjer med sommerferien. Og det er vel ingen som vet når verden blir som vanlig igjen. Hvis ting noensinne blir som før igjen. Tror du det blir det? Jeg tror kriser gjør noe med oss mennesker, både de små og store kriser. Ellers ville vi jo ikke lært noe av dem, liksom. Det blir veldig spennende å se. Veldig spennende. Og jeg skulle ønske det hele var over snart.

Koronakrisen bare utløste et skred inni meg, liksom. Et ras. Det er jo vanligvis alt det ytre som holder det indre under kontroll på en måte, så når alle ting utenfor kroppen ble usikkert og endret og forandret seg, da gikk det indre gikk litt bananas, liksom. Veyyyy. Det er litt som i diktet til Obstfelder. Jeg ser og ser og alt er så underlig. Hallo, er jeg kommet til feil kode, liksom. Og så jeg, da, som ikke liker science fiction. Jeg vil ikke ha for mye drama heller. Fri meg fra død og blod og gørr. Gi meg heller en romantisk komedie. Pretty please, liksom. Med happy ending, helst. Så jeg kan le litt.

Jeg savner å klemme på mamman min. Hun lukter så godt av kokos og er så bløt og god. Og nå får jeg ikke gitt tilbake alle styrkeklemmene hun har gitt meg gjennom årene. Vi har byttet litt på rollene nå. Jeg får ikke våt suss på kinnet fra min gode pappa som alltid har det så travelt. Som nå plutselig fikk god tid. For han skulle ikke dø enda likevel, og nå når vi fikk tid kan vi likevel ikke treffes på en stund eller kanskje veldig lenge. Det er trist når man ikke kan klemme på de man er så inderlig glad i.

Jeg liker jo å klemme på folk. Eller heller det å få klem, da kanskje. Men det er visst ikke innenfor regelverket lenger. Retningslinjene. Fyfyfy, liksom. Og en kollega sveipet innom kontoret mitt fredag før palmehelga og ville si god påske og ville spontant gi meg en klem. Jeg tok et skritt bak så hælen smalt i veggen på det trange kontoret og som en refleks løftet jeg opp hånda for å forsvare meg, liksom. Vik fra meg. To meter, remember. Men jeg fikk en kjapp godpåskeklem likevel. Litt sånn ufrivillig. Tenk om sjefen hadde sett oss. Hun som hadde hengt opp plakat med 2 meter og pil hver vei mellom strekmennene på personalrommet. Men gudfader den klemmen var god. Det var jo bare en vanlig kollega-klem, men den varmet og rørte meg sånn. Og muligens kom det nesten en liten tåre bak brilleglasset et sted da jeg svingte meg ned på kontorstolen bak skjerm-systemet i der jeg har vært innesperret i flere uker nå. For når verden er snudd på hodet, og klemming frarådes av FHI, da trenger man virkelig en klem. Det var nesten verdt faren for corona og heile skiten.

Koronakrisen er jo bare som en influensa, liksom. Og blablabla og det der. Det er likevel alvorlig nok når folk dør. Det er krisemodus for helseveseset og oppvekstsektoren og i mange familier. Det er katastrofe for næringslivet. For oljegiganter, bedrifter, for reiselivet, for kulturlivet, for butikker, for frisører og kafeer og for Kopen på Brasøy, for ingen er for store eller for små til å ikke bli berørt. Det er kritisk for de som akkurat fikk seg en jobb og mistet jobben først. Og det er jo faktisk ikke verst for oss som bor her i verdens rikeste land med milliarder på fond. Og jeg har ikke hatt noen fare i det hele tatt så langt.

Koronakrisen får meg til å tenke ekstra på alle de som virkelig lever i krise, som lever på flukt og har mistet alt. De som lever med krig og korrupsjon og ikke har verken helsetjenester eller infrastruktur eller tak over hodet eller tilgang til rent vann.

Og så skal de få Covid 19 på toppen, liksom.

Ja, fy faen. Det er så jævlig at jeg klarer nesten ikke tenke på det.

Så vi må bare skjerpe oss kraftig. Hytteforbudet og karantene og alt det der. Slutt å klag. Ja, ikke syt for at det tømmes for årgangsvin på polet, og at kjøttdeig er utsolgt til fredagstacoen eller at det er fritt for fersk gjær. Ikke kall det for påskekrisen fordi vi ikke får dra på hytta, liksom. Det er ikke noe egentlig problem. Vi har jo et luksusliv de fleste av oss. Og jeg overlever vel uansett hva som skjer meg, liksom. Jeg har i allefall ikke noe å klage på.

Dugnad får vi jo til. Kollektiv dugnad. Hvis det å holde seg heime kan kalles dugnad, da. Men hva om vi klarer å vise hverandre litt mer medmenneskelighet. Stå opp for noen andre i virkelig krise. Gi pengene du sparte på å sløse mindre til noen som trenger det mer enn deg. Et godt formål. Noen som mistet jobben. Støtt lokale bedrifter. Bestill en ekstra blomst. Hjelp et medmenneske. Vær noe for noen. Ring en venn. Send en hyggelig melding eller snap. For det er mange som opplever at både livet og korona som vanskelig og skremmende, spesielt nå. Ingen tvil om det. Så vær i det minste tolmodig og grei, da. Det er ikke tiden for å ta viktig avgjørelser. Det er ikke tiden for krangling. Det er ikke tiden for feider. Det er ikke tiden for å gjøre livet surt for andre. Ikke, ikke, ikke. Nei! Det er tiden for å vise raushet. Vær raus. (Jeg hater nyord, også selve ordet ‘nyord’, men raus må da være årets stikkord for de fleste.) Ja, vis varme og omsorg, du skjønner hva jeg mener. Du vet hva det er hvis du tenker deg om. Trykk på hjerte og liker og smilefjes på sosiale medier og dynk meldinger du svarer på. (Selv om jeg hater smileys også…for jeg liker ord bedre.) Du skjønner. Kjærleik, baby, ikke sant. Det er jo bare akkurat det vi mennesker trenger aller mest.

Ja, det er mange følelser i denne rare tiden. Hos meg ble det dobbel dose og verywellsådet. Og det er helt greit. Det bare ble sånn. Og det er jo bare menneskelig å føle. Og jeg er ikke noe supermenneske. Jeg blir så jæskla lett rørt for tiden. Kanskje er det Covid 19 sin skyld. Det renner litt oftere over, liksom. Av små ting. En sang på radioen. Av en barnetegning av en regnbue i et vindu.

Og ja, det er ting i livet mitt som føles tungt. Men jeg har så mye å glede meg over. Jeg har jo alt jeg trenger og mere til og er mor og kone og datter og søster og svigerdatter og svigersøster og tante og venninne og gudmor og nabo og kollega. Og jeg har sjelesøstre flere steder i verden. Og du. Har du forresten hørt at tjelden og seingen og grågåsa og storspoven er kommet? Jeg hørte det i går i fjæra. Det våres, vet du, halleluja. Det blir vår nå. Det er faktisk vår!

Og jeg føler takknemlighet. Jeg bor i verdens beste land og på ei øy i havet. En dyp takknemlighet. For livet og alt jeg får oppleve av godt og av vondt. Det man får lære underveis. Om andre. Av andre. Og seg selv. Oppturer og nedturer. Det er vel akkurat sånn et liv for folk flest er. Mitt liv er sånn. Og selv om det er litt kaos her og der akkurat nå, så går det over. Det går vel over, ikke sant. Alt. Det blir bra igjen. Så bra det kan bli. På et eller annet vis. 

Alt blir bra.

 

 

Margit LangsetH

06.04. 2020